Debatt

Nei, ensomme ulver hører ikke hjemme i samme bås som internasjonale terrororganisasjoner | Kristian Tonning Riise

  • Leder I Unge Høyre
  • Kristian Tonning Riise
    Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre og leder i Unge Høyre

Kristian Tonning Riise, Unge Høyre-leder. Ørn E. Borgen

Ved å plassere alle terrorangrep i samme bås med Breivik og 22. juli gjør man det umulig å ha en fornuftig meningsutveksling om hvordan man møter terrorfaren og/eller svarer på et terrorangrep.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den pågående debatten mellom AUF-leder, Mani Hussaini, og meg selv, begynner det å bli stadig mer usikkert hva Hussaini egentlig vil frem til. Debatten som begynte med en kronikkjeg skrev i starten av desember, der jeg argumenterte for at IS må bekjempes militært og at det vil kreve bakkestyrker, har nå tatt noen merkelige vendinger.

Fra å, ironisk nok, bli beskyldt for å ville «bombe vekk problemene våre» etter å ha tatt til orde for «boots on the ground», er det nå tydeligvis «krigshissing» jeg driver med, ifølge Hussaini. Som om krigen ikke var her allerede. Hvis han lurer på hvem som har «hisset» til den opptrappede militære reaksjonen som allerede er i gang, så holder det forøvrig å google «Paris 13. november».

Vilje til å bruke makt

Å bekjempe IS vil kreve mange virkemidler. Klokt diplomati og internasjonalt samarbeid er noen av dem, men det er også bomber og skarpe skudd. Å snakke om noen politisk løsning på IS-problemet som ikke også innebærer militær makt er selvsagt utopi. Det vi egentlig diskuterer er hvem som skal stå for denne militære makten, og det er ikke gitt på forhånd hvilken strategi som er best.

Å snakke om noen politisk løsning på IS-problemet som ikke også innebærer militær makt er selvsagt utopi

Det som derimot er sikkert er at både alternativene vi har for hånd og mulighetene til å lykkes blir langt mindre dersom vesten ikke uttrykker vilje til å bruke makt.

Nøyaktig hvilken militære strategi det er best å anvende skal jeg overlate til noen andre, men militære strateger – i hvert fall i et demokrati – må pent forholde seg til det handlingsrommet politikerne tillater dem. Hvis politikerne ikke er villig til å bruke makt, blir også mulighetene for hånden kraftig begrenset.

Når verdenssamfunnet skal samle seg om en langsiktig plan for å bekjempe IS, må vi vite hvem som vil være passive tilskuere, hvem som først og fremst er ute etter å bidra med så lite som mulig og hvem som er «all inn».

Les også

Dette kan Norge stille med i kampen mot IS

Å være i sistnevnte kategori betyr ikke at man vil forhaste seg inn i noe uklokt og lite gjennomtenkt. Det betyr å gi et tydelig svar til våre allierte om at vi stiller oss solidarisk på deres side i mer enn ord, at vi er villig til å bidra med det vi er i stand til og det som er nødvendig – det være seg jagerfly eller soldater – dersom det er ønskelig. Og selvsagt innenfor rammene av en strategi vi tror har mulighet til å lykkes, men det burde det være unødvendig å understreke.

Selvforherligende analyse

Det andre poenget, og det mest forvirrende med Hussainis innlegg er imidlertid ikke vegringen for å mene noe konkret om vårt militære bidrag, men det stadige behovet for å sammenligne alle terrorangrep, enten det er 9/11, angrepet på Charlie Hebdo eller Paris 13. november, med 22. juli.

Det er egentlig en forbilledlig illustrasjon på poenget jeg trakk frem i den første teksten min, nemlig den irriterende tendensen jeg synes enkelte har til å innbille seg at Norge er noe unikt eksempel på et folk som reagerte med samhold og kjærlighet etter å ha blitt rammet av terroren.

Jeg synes også det var vakkert måten Norge reagerte etter 22. juli-terroren. Det som derimot er alt annet enn vakkert er denne ideen om at det skulle gjøre oss til så mye bedre mennesker enn franskmennene eller amerikanerne.

Evnen til å vise samhold og hegne om felles verdier i møte med grusomhet ikke er unikt norsk

Norge reagerte ganske identisk med slik andre demokratiske stater gjør og har gjort etter lignende angrep. Det er ingen nedvurdering av oss å påpeke dette, men snarere en ganske fin påminnelse om at evnen til å vise samhold og hegne om felles verdier i møte med grusomhet ikke er noen unik norsk evne.

Dernest krever det et minimum av vilje til å forsøke å skille mellom ulike trusler, for å innse at selv om de er aldri så like i sitt grusomme uttrykk, så krever de noen ganger vidt forskjellige politiske svar.

Det er denne viljen (eller evnen) som er helt fraværende i Hussainis innlegg. Så fraværende er den at påpekningene mine om de ganske elementære forskjellene på angrepet 22. juli og 13. november, og trusselen de representerte i etterkant, er det Hussaini finner «aller mest provoserende» i min forrige kronikk.

I stedet skal alt settes i samme bås som Breivik og terrorangrepet 22. juli. Dermed blir også rosetog svaret på ethvert angrep hvor som helst i verden, og vi kan sitte selvforherligende hjemme å si «look to Norway» hver gang en desperado går løs eller en bombe går av i et verdens hjørner.

Lettvinte sammenligninger

Hussaini påpeker at: «Begge angrepene var motivert av troen på voldelige løsninger, og drevet frem av en idé om at vi er i en sivilisasjonskrig mellom vesten og muslimer.» Det er det selvfølgelig vanskelig å være uenig i. Det var også vanskelig å være uenig med Erasmus Montanus i at hverken en sten eller mor Lille kan flyve. Det forandrer imidlertid ikke det faktum at mor Lille og stenen er to vidt forskjellige ting.

Beskyldningen om at jeg ved å påpeke dette skulle «ufarliggjøre de ekstreme tankene som fortsatt lever i beste velgående i vårt samfunn» finner jeg i grunnen ganske stupid.

Trusselen fra høyreekstreme miljøer er selvfølgelig høyst reell.

Universitetet i Oslo har fått tildelt 50 millioner kroner for å etablere et senter for forskning på høyreekstremisme. Det er ingen som forsøker å bagatellisere eller ufarliggjøre dette.

Jeg kan legge til at det tvert imot er grunn til å følge ekstra godt med på disse miljøene for tiden. Vi vet at den betydelig økte innvandringen vi opplever akkurat nå kan virke som en mobiliseringsfaktor i høyreekstreme miljøer.

Det forandrer imidlertid ikke det faktum at det stadig er ekstreme islamister som utgjør den største trusselen mot Norge, ei heller at den er annerledes enn trusselen fra høyre— og venstreekstreme miljøer.

I PSTs trusselvurdering for 2015skriver de at det i liten grad er noen trussel fra organiserte høyre- eller venstreekstreme miljøer i Norge. Trusselen fra slike miljøer knytter seg til enkeltpersoner som er i stand til å handle på egen hånd eller i små grupper.

Ulike trusler

Det er i denne sammenhengen vi må plassere Anders Behring Breivik. Det er også i denne sammenhengen det gir mening å plassere f.eks. Christopher Harper-Mercer som sto bak massakren på Umpqua Community College i oktober i år eller Dylann Roof som sto bak kirkemassakren i Charlestown, South-Carolina i juni.

Alle er eksempler på politiske eller ideologiske motiverte massedrap. Alle har også det til felles at det ville vært fullstendig absurd å snakke om noe militært etterspill.

Ingen av dem tilhører noen hær, noen gruppe eller noe nettverk man kan gå til angrep på, men er eksempler på enkeltpersoner med et forkvaklet politisk eller ideologisk syn, som motiverte handlingene deres.

Trusselen fra slike «ensomme ulver» kunne ikke vært mer annerledes enn trusselen fra det som angrep Paris 13. november

Det ga ingen mening å reagere på noen av disse angrepene med annet enn blomster, tente lys, samhold og trøst, og deretter starte en diskusjon om hvordan vi kan motvirke holdningene som disse grusomme udådene var et uttrykk for og jobbe forebyggende for å forhindre at det skjer igjen.

Les også

Aftenposten på lederplass om USAs formelle henvendelse om økt norsk bidrag i kampen mot IS: Militært bidrag må være del av en bred strategi

Trusselen fra slike «ensomme ulver» kunne ikke vært mer annerledes enn trusselen fra det som angrep Paris 13. november. Det var ikke enkeltstående drapsmenn som handlet alene. Det var et koordinert terrorangrep, med tilknytning til en internasjonal terrororganisasjon som kontrollerer et område på størrelse med Storbritannia og som huser titusener av krigere i tillegg til terrorceller i Europa.

Tunnelsyn

Christopher Harper-Mercer er død. Dylann Roof og Anders Behring Breivik er innesperret. Det som angrep oss 13. november er derimot ikke tilintetgjort eller uskadeliggjort. IS fortsetter å drepe mennesker hver dag og planlegger nye terrorangrep mot Europa.

Hvis Hussaini synes det er så provoserende å bli fortalt at det er forskjell på hvordan man reagerer på et angrep fra en ensom intern uskadeliggjort fiende og en eksistensiell trussel fra en internasjonal terrororganisasjon, så er det hans eget tunnelsyn han må gjøre noe med.

Twitter: @kristianriise

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Krig dreper uskyldige i hopetall. Hvordan kan krig da rettferdiggjøres? spør Lars Christie i denne kronikken

Les også

På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam. Åsne Seierstad sammenligner høyreekstreme og IS

Les også

Bombe eller ikke bombe? Per Edgar Kokkvold reflekterer

Les også

Vestens bomber knekker ikke IS, mener Aftenpostens kommentator, Helene Skjeggestad

Les også

Regjeringen bør forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter - og det må skje før det neste terrorangrepet, skriver Malin Stensønes

Les også

Terroristene er ikke demoner, men mennesker med tragiske skjebner. Det er synd på dem, skriver Kristian Meisingset

Ny podkast: I Debattert snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens største debatter. Siste episode: Sandvik vil ha Kristin Clemet som kulturminister. Og Nils August Andresen kommer på besøk for å snakke om Den andre Facebookhøgrekrigen.

Les mer om

  1. Debatt
  2. 22. juli
  3. Terror
  4. Den islamske staten (IS)
  5. Syria

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Nok en gang blir spørsmålet om en høyreekstrem terrorist er for syk til å stå til ansvar

  2. NORGE

    Støre på Utøya: – Må bekjempe ekstremisme med bred front

  3. KULTUR

    Regissøren om «22 July»: – Dette er en film om det norske demokratiet

  4. DEBATT

    Tid for en beslutning mot muslimhets

  5. VITEN

    «Terrorisme er best forstått – og bekjempet – som væpnet propaganda»

  6. VERDEN

    IS-terror rammer i mer enn dobbelt så mange land