Debatt

Redd redningstjenesten | Jon Halvorsen

  • Jon Halvorsen, enhetsleder for redningstjeneste og førstehjelp, Norsk Folkehjelp

Ola Barkve

Vi har mistet fokus på de lokale ressursene, de som rykker ut når 11-åringen i pyjamas trenger hjelp.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi kan ikke diskutere beredskap uten også å snakke om frivilligheten.
Hele diskusjonen om beredskapen i vårt langstrakte land er ute i en tung hengemyr og har satt den norske redningstjenesten i en farlig posisjon, fjernt fra realiteten i hverdagens mange redningsoppdrag.
Etter Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli, er vi i ferd med å lage en beredskap som er tilpasset storbyen, terror og lignende hendelser. Selv om alle innerst inne både vet og frykter at den neste utfordringen blir noe helt annet.

Jeg har selv møtt den bunnløse fortvilelsen til foreldre som har et barn som er savnet. Som kanskje har funnet et avskjedsbrev. Eller til foreldre når et barn har falt i elven. Jeg har vandret ut i januarnatten sammen med mange andre, på leting etter en 11 år gammel gutt i pysjamas. I tretten drepende kuldegrader.

Den viktige dugnadsånden lokalt

I diskusjonen om norsk beredskap har vi mistet fokus på de lokale ressursene, de som rykker ut når 11-åringen i pysjamas trenger hjelp. Det er de som alltid rykker ut, er der først og som regel er helt alene til oppdraget er løst.

Hele verden ligger utenfor Oslo, og der vet man at det kan være langt mellom ressursene. Der vet man at vi må hjelpe hverandre når det kreves – slik har det alltid vært for et folk som lever tett på naturkrefter og terreng. I dag er det frivillige organisasjoner som forvalter denne dugnadsånden og som er bindeleddet mellom den offentlige redningstjenesten og det dype engasjementet for redningstjeneste i befolkningen.

Beredskap uten verdier

Å diskutere beredskap uten å diskutere verdier, er farlig. Da kan man fort bli opptatt av uniformer, sterke ledere og kommandolinjer. Sannheten er at vi fortsatt trenger folk lokalt som tar ansvar når det kreves, enten det er en ordføreren eller naboen.

Til tross for mange svakheter og mangler, har vi en redningstjeneste som fungerer hver eneste dag. Hvorfor? Fordi vi har en unik redningstjenestemodell som innebærer at alle som kan, skal bidra. Der det er mer fokus på oppgaveløsning enn på kommandolinjer. I tillegg har vi en dypt engasjert befolkning som rykker ut stadig oftere. Vi er en samling med ganske vanlige folk: Elektrikere, lærere og studenter, som har det til felles at vi kan livreddende førstehjelp og kan organisere oss selv for å få reddet folk ned fra terrenget.

Hvordan vil dagens regjering bidra?

Alle politikere jeg har møtt, synes redningstjeneste er viktig. Både justisministeren og statsministeren snakker varmt om frivillige ressurser og at det er noe de vil se nærmere på. Den forrige regjeringen etablerte en yrkesskadeforsikring for frivillige, de skaffet oss nødnett og oppgraderte satsene for refusjon av faktiske kostnader etter en redningsaksjon. Og de mer enn doblet tilskuddet til frivillige i redningstjenesten – om enn det var slik at det gikk fra veldig lite til fortsatt lite. Nå venter vi på å se at de blåblå omsetter ord og intensjoner i handling.

Vi må ta innover oss at det koster å ha en forsvarlig beredskap. Statssekretær Gjermund Hagesæter påpeker i et intervju med Dagbladet at «organisasjonene får dekket reelle kostnader som bensin på redningsaksjoner». Men de fleste som eier en bil, vet at den koster mer enn 200 kroner til bensin. Frivillige ressurser samlet seg for to år siden bak et krav om 65 millioner kroner i året i støtte. Det er det som skal til for å styrke rekruttering, planarbeid, øvelser og fagkunnskap i syv redningsorganisasjoner med tilsammen over 10 000 mannskaper fra hele landet.

To frivillige på en snøscooter

Når det er så dårlig vær at helikopteret ikke kan fly, er det våre to frivillige på en snøscooter som er redningsressursen – og den savnede er vinneren av en lang scooterevakuering til nærmeste veibom og møtende lokal ambulanse. Det er dette som er ryggraden i norsk beredskap, og den må vi ta vare på.
Det er frustrerende å se at man pøser inn milliarder i ulike tiltak for å styrke beredskapen, samtidig som man ikke tar seg råd til de helt enkle og små tingene som skal til for å styrke de lokale, frivillige ressursene.

På Island har frivillige organisasjoner avgiftsfritak på materiell. Tenk hva det kunne ha betydd med en tilsvarende ordning i Norge: Økt sikkerhet, økt operativ evne, en ressurs med ordentlig utstyr som lokker folk til frivilligheten. Kort sagt: mer beredskap. Det er snakk om få kjøretøy, men for oss som må samle inn pengene på dugnad, er det store penger.

Samler inn penger ved dugnad

Vi skal fortsatt være frivillige, og 65 millioner er ikke i nærheten av å dekke de faktiske kostnadene i organisasjonene. Men det er penger som blir verdt mange ganger sin egen verdi, rett og slett fordi vi jobber gjennom frivillighet og med folk som har et brennende engasjement for beredskap.

Tiden er inne for å puste med magen. Finne frem bondevettet. Vi har mistet fokus på verdiene: de lokale ressursene, generalistene og frivilligheten. De som tilsammen rykker ut på mange hundre oppdrag hvert eneste år, uansett vær og føre, og som samtidig bruker fritiden sin på å samle inn penger til innholdet i beredskapssekken.

Frivillige organisasjoner har ikke råd til å bruke Nødnett

Vil gi hjelp langs kysten innen en time

Les mer om

  1. Beredskap
  2. Terrorberedskap
  3. Norsk Folkehjelp
  4. Frivillighet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Jobbskapende frilansere | Freddy Fjellheim

  2. DEBATT

    Ja til norsk beredskapsdugnad! | Gjermund Hagesæter

  3. DEBATT

    KFUM bygger for barna på Ekeberg | Esten O. Sæther

  4. DEBATT

    Det blir ikke beredskap av å spare lønninger | Lill Heidi Tinholt

  5. DEBATT

    Mer samfunn, mindre stat | Anne Siri Koksrud Bekkelund

  6. DEBATT

    Slik bruker terroristene psykologien mot oss