Debatt

Kort sagt, onsdag 21. november

  • Debattredaksjonen

Hvorfor ikke sterkere innsats for å redde jødene? Og forskere svarer forskningsministeren om Plan S. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor ikke sterkere innsats for å redde jødene?

Holocaustmuseet i Washington DC har som motto at det skal stille spørsmål, ikke gi svar. Likevel får den besøkende enkelte svar: I korthet at i 1942, da informasjonene om deportasjonene og utryddelsesleirene nådde de allierte, ble de av forskjellige grunner ikke tilstrekkelig vektlagt. Viktigst var nok at troverdigheten ennå ikke var sterk nok.

I 1943 ble sannheten slått fast, og diskusjonen om hva man kunne gjøre for å redde jødene endte med at det viktigste var å vinne krigen raskest mulig. Mange i USA og Storbritannia var uenige, naturlig nok særlig jødiske grupper.

Inntrykket som utstillingen gir, er at dette i ettertid blir sett som en feil prioritering. Først tidlig i 1944 ble forhindring av folkemordet en prioritet. Men invasjonen i Italia nådde ikke frem. Da invasjonen i Vest-Europa skjedde i juni 1944, var det allerede for sent.

Utstillingen i Holocaustmuseet konstaterer at i Norge ble 2/3 av den jødiske befolkning reddet. Bare Danmark blant de okkuperte landene reddet en høyere andel. Den svenske befolkning fikk allerede i september 1943 en rystende og detaljert beskrivelse av det systematiske folkemordet på jødene i boken Bakom stålvallen, av Arvid Fredborg.

Lars Weisæth, prof.dr med emeritus


Ønsket om kvalitet i forskningen forplikter

Forskningsminister Iselin Nybø skriver 17. november som svar til vårt innlegg 12. november at hun støtter innføringen av den omstridte Plan S, som setter nye begrensninger for hvor forskning kan publiseres. Samtidig fremhever hun at hun er opptatt av å beholde den vitenskapelige kvaliteten. Men så utdyper Nybø denne ambisjonen på følgende måte: «Når søknader skal vurderes, er det kvaliteten på prosjektene og tidligere resultater som skal vurderes, ikke hvor disse er publisert.»

Kvaliteten på forskningen er imidlertid ikke gitt, når det deles ut midler. Kvaliteten skapes gjennom selve forskningen. Her spiller tidsskriftene som blir forbudt under Plan S en avgjørende rolle for å heve, sikre og forankre kvaliteten. Dessuten gjør tidsskriftene forskningskvalitet til noe mer enn individuell prestasjon: De bidrar til kollektiv kunnskapsutvikling på et fagfelt.

Alle er enige om verdien av åpen tilgang, det er det ingen grunn til å bruke som argument mot hverandre. Problemet er at Plan S legger opp til å fremme åpen tilgang på en spesifikk måte, som tilsidesetter andre viktige hensyn.

Mens vi og mange andre peker på tidsskriftenes vitenskapelige funksjon, fortsetter dessverre enkelte tilhengere av Plan S å spre myten om at tidsskriftenes rolle kun er å være «karrierefremmende». Med denne holdningen er det lett å hevde at tidsskriftene enkelt kan bytte forretningsmodell og drives på sparebluss, eller at forskningskvaliteten blir den samme uavhengig av hvor artiklene publiseres. Slik er det ikke.

Vi er bekymret for at Nybø ikke har fått et oppriktig bilde av hvordan Plan S vil slå ut. Vi stiller gjerne opp, hvis vi kan bidra til å gi statsråden best mulig forutsetninger for å følge opp vårt felles ønske om både kvalitet og åpenhet i forskningen.

Jørgen Carling, Marta Bivand Erdal, Bård Harstad, Carl Henrik Knutsen, Trude Lappegård, Torbjørn Skardhamar og Gudrun Østby. Alle forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og Universitetet i Oslo (UiO)

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Akademia
  3. Forskning og vitenskap
  4. Holocaust