Debatt

Hvorfor det ikke alltid er så lurt å skjule følelsene sine i førjulstiden. Og ellers, for den saks skyld | Tegnehanne

  • Hanne Sigbjørnsen
    Tegnehanne

Vi for eksempel, fikk pizzajul (dere skjønner det når dere ser det).

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Førjulstiden i 2015 var travel. Jeg hadde satt opp boksigneringer i forskjellige byer hver helg for å promotere min første bok, samtidig som ukedagene var fylt opp med sykehusjobb, leilighetsvisninger og julegavehandling.

Samboeren min Jostein hadde det minst like travelt, som filmklipper for et lite, tomanns produksjonsselskap som jeg tror hadde tatt på seg litt for mange oppdrag den vinteren.

De få øyeblikkene med fritid vi hadde i denne perioden brukte vi på å snakke om hvor travelt vi hadde det.

Vanligvis er Jostein veldig god til å skjule stress. Jeg har flere ganger sagt, med stor bekymring, at han føles som en av de mennene som plutselig tar selvmord uten at noen av menneskene rundt ham ser det komme.

Nå vet jeg jo at Jostein ikke ville tatt selvmord, men han er omtrent like flink til å uttrykke følelser som en glassmanet.

Hans tilsynelatende bekymringsløse væremåte er kanskje en av de tingene som bekymrer meg mest.

Dette har skjedd flere ganger:

Denne julen merket jeg stresset på ham. Det begynte gradvis, ved at han trakk seg mer og mer inn i seg selv, ble apatisk og irritabel.

Jeg tenkte at siden det hadde en såpass åpenbar og målbar årsak som litt for mye arbeid over en begrenset periode, så var det ikke grunn til bekymring.

Det har seg nemlig sånn at jeg stadig kan bli både apatisk og irritabel selv, og da er det virkelig ingen grunn til bekymring. Det fortoner seg mer som korte faser av irrasjonelt stress, som gjerne utløses av noe som er totalt irrelevant for hva som egentlig stresser meg. For eksempel at jeg vil kose med en katt som ikke vil kose med meg, eller at jeg må svare på en mail.

Men det er meg. Jeg glemte å ta med i betraktningen at Josteins stressreaksjon ikke viser seg på utsiden før adrenalinet praktisk talt oversvømmer hjernen. Når hans munnviker peker nedover er det ikke snakk om en dum katt som ikke vil bli klappet, da er det full kroppslig Hiroshima.

En av kveldene hvor jeg hadde nattevakt på sykehuset, bestemte Jostein seg for å gå ut og ta noen øl med et par venner. Da jeg kom hjem morgenen etter fant jeg bare restene etter den ustabile kjemiske reaksjonen som kan oppstå når du blander stress med alkohol.

Min ustabile reaksjon på kombinasjonen ingen søvn, stress og sjokk var ikke direkte fin, den heller.

Etter at vi begge fikk sovet litt, og den kullsvarte grandiosaen kom litt på avstand, beklaget vi og ble venner igjen. Men det betyr ikke at det var over.

Det viste seg at røykosen fra en brent pizza ikke bare kan luftes ut. Den satte seg i veggene, i sofaen, i alle klærne, og kanskje mest av alt: i samvittigheten til Jostein.

Pizzalukten som satte seg fast på alt vi eide ble etter hvert manifestasjonen av Josteins nedbrutte psyke, og jeg var katalysatoren bak det.

Det var ikke det at jeg prøvde å gni det inn, men når jeg ser tilbake på det så innser jeg at det var akkurat det jeg gjorde. Jeg stablet sakte, men sikkert små steiner i Josteins allerede ganske tunge mentale ryggsekk til han ikke klarte mer.

Jeg kan ikke huske at han noen gang faktisk brøt sammen, men da julen begynte å nærme seg var han som et tomt skall av seg selv. Dette var tiden hvor jeg ble bekymret på ekte.

Jostein har i ettertid forklart at skammen han følte i forbindelse med å sovne fra grandiosaen var intens, så intens at det var vanskelig å tenke rasjonelt om det. For selv om det kunne vært farlig, så gikk jo alt bra. Og lukten var kanskje plagsom, men den var bare en bagatell i livene våre akkurat da.

Min teori er at pizzaen var Josteins trivielle stressutløser, slik uforskammede katter og uforutsette gjøremål ofte er for meg. Den var det siste dyttet som gjorde at det veldig skjøre korthuset raste sammen og ødela alle forestillinger han hadde om at ting kom til å gå bra.

Omsider kom heldigvis julen.

Jeg vet ikke hva som foregikk inni hodet på Jostein, men til tross for at han måtte ta med seg jobb hjem på juleferie, så var det noe som løsnet. Kanskje var det pizzalukten som endelig begynte å slippe, eller den overstadige koseligheten julen bringer med seg, men kjæresten min var på vei tilbake.

Vi feiret julaften med hver vår familie, slik vi pleier, men jeg har inntrykk av at også han fant julestemningen til slutt.

På Twitter: @tegnehanne

  • Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Tegnehanne

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Han jobber så mye at hun er redd han vil gå i bakken

  2. SID

    Jeg sitter ofte alene fordi mamma er ute med kjæresten. Er jeg egoistisk som reagerer?

  3. FAMILIE OG OPPVEKST

    Slik halverte paret utgiftene sine, sånn at de kunne gå ned til halv stilling

  4. A-MAGASINET

    Karantene med mannen ble ikke som hun håpet. Nå er hun redd for fremtiden.

  5. SPREK

    Trener du mye uten å merke fremgang? Her er rådene fra ekspertene.

  6. BOLIG

    Kristin og Hans drømte om hus midt i byen. Drømmeboligen fant de på landet.