Dagens kortinnlegg, fredag 16. mars

I dagens korte innlegg diskuteres barnevernspolitikk, fortetningspolitikken i Oslo, utviklingen i Tyrkia, rollemodeller, Holmenkollen skifestival og kongen og det norske.

Vi vil snakke barnevernspolitikk

Haakon Cederkvist har svart på vår kronikk «Feilslått politikk om barnevern» 26. februar.

Han leser vår kronikk som om den handler om kvalitetsutvikling i barnevernsinstitusjonene.

Det gjør den ikke. Den handler om barnevernspolitikk. Vi hevder at institusjon bør være det foretrukne alternativet for en del barn og ungdommer med alvorlige problemer.

Det blir litt smått av Cederkvist å mer enn antyde at vi ikke vet hva vi snakker om og at vår kunnskap er akademisk og ikke oppdatert. Det vil vi ikke argumentere mot. De som kjenner oss vet at situasjonen er en annen.
Vi er selvfølgelig også godt orientert om de fagutviklingsgrepene som er gjort i de institusjonene som overlevde den «nedleggingsbølgen» vi kunne bevitne for noen år siden.
Vi etterlyser en ny, nasjonal politikk for plasseringstiltakene i barnevernet som omfatter både fosterhjem og institusjon. Familieorientert politikk har ført til at institusjonsredskapet har kommet i miskreditt.

Rundt 130 barn og ungdom bor i enetiltak i dag. Dette antyder hvor mange institusjonsplasser vi mangler. Enetiltak er et svært dyrt tiltak. Det brukes gjerne når det er krise i en enkeltsak, ikke på grunnlag av en samlet plan for kvalitet og faglig innhold.

Dessuten står til enhver til flere hundre barn og ungdommer i kø for å fosterhjem, i et overbelastet fosterhjemssystem.

Derfor: Vi må fornye vår barnevernspolitikk, slik at vi får en tiltaksmeny som dekker behovet, og gir riktig hjelp til barn og ungdom. Derfor bør vi bygge ut institusjonssektoren i barnevernet.

Jan Storø, dosent ved Oslo Met, Storbyuniversitetet
Vigdis Bunkholdt, psykologspesialist

I prognosenes vold

Aftenposten har prisverdig satt søkelys på flere aspekter ved fortettingspolitikken i Oslo. Argumentet som skyves foran fortettingen er hele tiden fremskrivninger som tilsier en befolkning som nærmer seg 900.000 i 2040.

Så sent som 2011 var det fortsatt under 600.000. Prognoser og fremskrivinger er imidlertid styringsverktøy, ikke en fasit for fremtiden. Politikere skal ikke være passive tilretteleggere for prognoser – og utbyggere. Selv om ideen med en viss knutepunktfortetting i utgangspunktet er god, har den sine begrensninger. For de av oss som daglig har sild-i-tønne opplevelsen på T-banen, i årevis har vært omgitt av byggestøy og anleggstrafikk, økende biltrafikk, overbelastet infrastruktur på alle vis samt tapte grøntarealer og redusert nærmiljøkvalitet, er det ganske åpenbart at kapasiteten allerede er sprengt. Om sentralisering virkelig ønskes er det åpenbart at den på tas på regional basis – ikke innenfor Oslo.

Dag Hessen, Oslo

– Er vi der nå?

Professor Bernt Hagtvet spurte slik i kronikken «Spøkelset fra Weimar» mandag 12. mars. Han nevnte Adolf Hitlers vei til enevelde i 1933.
I dag ser vi likhetstrekk i Tyrkia. Recep Erdoğan, som vant presidentvalget i 2014, brøt grunnloven fra første dag. Presidenten har ikke utøvende makt, men Erdoğan styrte som om han sto over regjering og parlament.
Valget i juni 2015 ble et nederlag. Han mistet flertallet i parlamentet. Heller ikke nyvalget fem måneder senere ga grunnlovsflertall. Dermed kunne ikke parlamentet gjøre den ulovlige maktbruken lovlig. Da skiftet Erdoğan taktikk. Han satset på folkeavstemning.
Han ga klart svar da journalister spurte hvorfor han ville samle all makt i egne hender: «Det er allerede noen eksempler i verden i dag, også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»
Det ble hårfint ja-flertall. Det hjalp kanskje at valgkommisjonen hadde ekstramøte på valgdagen og endret opptellingsreglene?
President Erdoğan forandrer Tyrkia slik vi kan forvente av en som sier Hitler er et forbilde. Han er også øverstkommanderende for NATOs nest største hær som fører krig i Afrin i Syria.
Historien gjentar seg ikke. Men Tyrkia forandres raskt nå. For å forstå mer, bør vi kanskje følge Erdoğans råd og se tilbake på utviklingen i Hitlers Tyskland?

Erling Folkvord, medlem av Rødt

En god rollemodell

Hverken Skiforeningen, dens generalsekretær eller styre oppfatter Martin Johnsrud Sundby som en dårlig rollemodell – slik TV2s innslag lørdag gir inntrykk av.

Sundby var innstilt til Holmenkollmedaljen. Styret i Skiforeningen avgjør hvem som får medaljen og konkluderte med at utestengelsesdommen Sundby fikk i forbindelse med brudd på dopingreglementet i 2016 ikke var forenlig med å gi ham denne utmerkelsen nå. Utestengelsesdommen var styrets eneste ankepunkt. Sundbys sportslige meritter taler for seg selv, og Skiforeningen er godt kjent med hans betydelige innsats for barn og unge i langrennsmiljøet. Han er et godt forbilde og en god rollemodell. Vi beklager dersom det har festet seg et inntrykk av noe annet.

Jon Hindar, styreleder i Skiforeningen

Holmenkollen skifestival, en fyllefest?

Nei, i likhet med alle tidligere år var dette en fantastisk folkefest i eventyrlige omgivelser.
En stor takk til arrangørene og de mange frivillige som hvert år gjør en flott innsats.
Det er trist at få bråkmakere skal ødelegge for så mange.
Trist er det også når mediene og flere leserinnlegg unisont slakter arrangementet uten ett ord om de mange, positive sidene.
Rett nok ble hjemturen problematisk for mange. Dette synes i stor grad å ha sin årsak i publikums tillit til at Ruter kunne frakte alle til byen. Med slike folkemengder er dette ikke mulig i dag, og antagelig ikke i overskuelig fremtid.
Jeg var der ved rennet under OL i 1952. Også da var over 100.000 til stede. De fleste gikk både til og fra. Arrangøren og Ruter bør informere publikum om at «apostlenes hester» er det beste, og for de fleste det sunneste fremkomstmiddel.

I tillegg må det gjøres tiltak for reduksjon av alkoholbruk og for å luke ut bråkmakere.

Odd Wisløff, Oslo

Kaj Skagen og kongens «uvitenhet»

Kaj Skagen kan sikkert ha rett i at deler av den norske kulturen er blitt borte, men når han mener at kongen ikke vet hva det norske er og harselerer med brunosten og Nordmarka, strekker han strikken for langt.
Vinter, snø og ski er en viktig del av norsk kultur. Helt fra begynnelsen av forrige århundre, da vi ble en egen nasjon, har nettopp snø og ski vært en bærebjelke for oss som er oppvokst i vinterlandet Norge. Dette var faktisk noe av det første kong Haakon fikk innblikk i da han ble konge i Norge i 1905. Fridtjof Nansen hadde antagelig allerede fortalt kongen at skulle han og familien nå inn til nordmenns hjerter, så var det viktig å lære nordmenns nasjonalidrett. Et par måneder senere var familien i Holmenkollbakken.
Med et vinter-OL som bakteppe vil jeg derfor tro at det må være en misforståelse når Skagen sier at kongen ikke vet hva det norske er. Er det noe alle våre tre konger har vært og er klar over så må det vel være at ski, snø og vinter er en integrert del av norsk kultur. Når man dertil også ser hvordan Skiforeningen og skiskoler både for barn og innvandrere blomstrer, bør Skagen revurdere sin oppfatning og kanskje ta en skitur i Marka.

Gustav Bjørbæk, Oslo