Kort sagt, mandag 14. januar
Nationaltheatret og Munch-museet, akademikeres ytringsfrihet, regjeringen og fødselsraten og prostatabiopsi. Dette er dagens kortinnlegg.
«Vest for Ferner Jacobsen»
Teatersjef Hanne Tømta er glad for at hennes teater kan få disponere dagens Munch-museum (Aftenposten 10. januar). Dersom hun tror at alle tilskuerne i hennes teater kommer fra områder "vest for Ferner Jacobsen", som hun er sitert på, tar hun grundig feil. Dette er en sjikane av de av Nationaltheatrets tilskuere som bor øst for denne forretningen, noe jeg alltid i min kulturbevisste tid har gjort. Jeg er neppe alene om det, og jeg er neppe det eneste medlem av OBOS som nyter godt av Nationaltheatret. Selv etter denne sjikanen kommer jeg fortsatt til å besøke både Nationaltheatret og andre kulturinstitusjoner som ligger vest for Ferner Jacobsen. Nationaltheatrets bruk av Munch-museet er en utmerket idé, men Tømta bør holde seg for god for å komme med flåsete utsagn som er med å forsterke på en unødvendig og feilaktig måte de motsetninger som finnes i denne byen.
Nils Aasheim, Manglerud
Ytringsfrihet for akademikere i en særstilling?
Professor Kristian Gundersen forsvarer i Aftenposten 9. januar akademisk frihet og mener forskere har krav på særbehandling hva angår ytringsfriheten. Kan en professor si ting som rammes av de lovmessige innskrenkninger i ytringsfriheten? Oppsiktsvekkende nok mener han svaret ofte er ja. Skal professorer skjermes for samfunnets reaksjoner når de oppfører seg som pøbler?
Den akademiske frihet var av umistelig verdi i tider da enevoldsherskere og kirkefyrster vilkårlig avsatte eller straffet folk med avvikende meninger. I dag skiller ikke ytringsfriheten innen universitetets murer seg fra ytringsfriheten ellers.
Gundersen bruker Nedkvitne-saken som eksempel på truet ytringsfrihet. En dyktig forsker satte seg helt utenfor alminnelig folkeskikk i måten han trakasserte kolleger. Adjektivet akademisk har ikke noe å gjøre foran ytringsfrihet. Det tidligere statusskillet mellom akademiske og andre sysler er langt på vei visket bort. Vi kan og skal forvente trygghet for å ytre oss i konflikt med herskende oppfatninger enten vi sitter i akademiske stillinger eller ikke. Det går ikke an å smette inn universitetsporten og kreve særbehandling.
Stein A. Evensen, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Derfor ønsker vi flere barn
Espen Gamlund kritiserer regjeringen, som han mener «reduserer kvinner til fødemaskiner som skal redde velferdsstaten». Påstanden er vanskelig å ta seriøst. Den beslutningen den enkelte kvinne, mann og familie tar om å få barn – eller ikke – er åpenbart dypt personlig, men summen av disse beslutningene har konsekvenser for vårt samfunn.
Oppfordrer regjeringen til å få barn på bakgrunn av behovet for skattebetalere? Selvfølgelig ikke. Regjeringen har beskrevet en samfunnsutfordring, ikke gitt et dekret til den enkelte kvinne om å få barn.
Det fødes nå 1,62 barn pr. kvinne – det laveste antallet målt. Førstegangsfødende i Norge blir eldre, og færre får flere enn to barn. Utviklingen kan på sikt ha stor betydning for vår velferd.
Statsministeren var tydelig i nyttårstalen på at det finnes ulike grunner til at mange velger ikke å få barn eller ikke kan få egne barn. Samfunnet kan bidra til å gjøre det lettere eller vanskeligere å velge å få barn tidlig, få barn mens man studerer eller få flere barn. Derfor er antallet barn vi får, både et personlig og et politisk spørsmål.
Linda Hofstad Helleland, barne- og likestillingsminister (H)
Prostatabiopsi og infeksjonsfare: Det kunne vært meg
1. november i fjor kunne vi lese om en 68-åring som døde etter prostatabiopsi på Aker sykehus. Truls Bjerklund Johansen og Per Henrik Zahl omtalte i kronikken «En varslet katastrofe i norsk helsevesen» infeksjoner, blodforgiftning og til og med hjerteinfarkt etter biopsi. En alternativ metode med minimal risiko blir anbefalt av kronikkforfatterne.
Jeg kunne selv vært denne 68-åringen. For 10 år siden fikk jeg hjerteinfarkt et par timer etter biopsi på Aker, men kom under rask og fin behandling på Ullevål. Om jeg var kommet dit et par timer senere, ville jeg ikke ha overlevd.
Et sammenfall i tid av biopsi med anfall av infarkt er ikke ensbetydende med en årsakssammenheng. Men ingen innen behandlingsapparatet reagerte da jeg nevnte dette.
Jeg er altså et – heldigvis levende – eksempel på mangelfull rapportering. Det er forståelig at kolleger blir bekymret for at et slikt varsko som Bjerklund Johansen har kommet med, skal uroe folk. Det er imidlertid nylig slått fast at man ikke kan holde tilbake relevant informasjon med en slik begrunnelse.
Uansett må faktagrunnlaget være så godt som mulig. Det kan ha vært flere tilfeller enn mitt som har gått under radaren.
Bjerklund Johansen etterlyser et kvalitetsregister. Det er det ikke vanskelig å si seg enig i.
Geir Brunsvik, 70 år og aktiv pensjonist
