Høie, jeg trenger svar! | Karianne Haga
Slik loven om personvern ble tolket, er den til hinder for læring og innebærer risiko for at leger gjør samme feil flere ganger uten at de er klar over det.
Debatten om personvern og pasientsikkerhet er relevant på nasjonalt plan. Som nyutdannet lege i gang med første del av min spesialisering trenger jeg en oppklaring fra helseministeren.
En trussel for pasientsikkerheten?
De siste ukene har vi kunnet følge debatten om hvorvidt personvernet er for strengt og dermed en trussel for pasientsikkerheten. Alle legene som har uttalt seg, har vært ansatt ved Oslo universitetssykehus (OUS), og debatten har vært omtalt som «personvernkonflikten ved OUS». Det er mulig personvernombudet ved OUS tolker loven ekstra strengt, men problemer i relasjon til personvernet er et nasjonalt problem.
Når personvern truer folkehelsen | 32 forskere ved Oslo universitetssykehus
Lære av min egen praksis
Jeg er såkalt LIS1 (tidligere turnuslege), altså så fersk man kan bli som lege i norsk helsevesen. Da jeg startet i høst, ble det gjort tydelig at man kun har lov til å lese journalen til pasienter man behandler. Jeg ble fortalt at det er ulovlig å lese journalen til en pasient jeg hadde undersøkt og behandlet i akuttmottaket, men ikke lenger hadde behandlingsansvar for.
På en av mine første vakter fikk en pasient akutt hjertesvikt. Jeg behandlet, i samråd med min bakvakt, pasienten etter beste evne. Pasienten ble senere overflyttet til intensivavdelingen. Etter det jeg var blitt fortalt, hadde jeg ikke lov å følge med videre i pasientens journal. Hadde min behandling vært nyttig? Var det viktige poeng jeg hadde oversett? Spørsmålene var mange. Svarene lå i journalen, men den hadde jeg ikke lov å lese. Trodde jeg.
Skal man bli bedre, må man få mulighet til å lære av sine feil. Slik loven om personvern her ble tolket, er den til hinder for læring og innebærer risiko for at leger gjør samme feil flere ganger uten at de er klar over det.
Journalinnsyn
Debatten de siste ukene har opplyst meg om at informasjonen jeg fikk i høst, ikke forteller hele sannheten. Jeg har, slik jeg har forstått helseministeren, lov til å lese i pasientens journal gitt at to betingelser er oppfylt:
- For det første skal ikke pasienten eksplisitt ha motsatt seg innsyn i egen journal.
- For det andre må jeg ha godkjenning av min leder.
Ifølge lovverket skal jeg sende en henvendelse til min leder, som så skal vurdere denne og eventuelt gi meg tillatelse til å lese spesifikke deler av pasientjournalen.
Dette koster tid, mye tid. Lederen skal vurdere x antall forespørsler om journalinnsyn fra andre leger, for så å godkjenne eller avvise disse etter selv å ha lest gjennom pasientjournalene til pasienter hun kanskje aldri har møtt. Antall timer dette utgjør i løpet av et år, hvis loven blir praktisert, får meg til å grøsse.
Statsråd Bent Høie, er dette riktig bruk av ressurser? Skal lederen min bruke tid på å stirre i en skjerm og vurdere selvfølgeligheter fremfor å behandle pasienter? Vi må kunne stole på hverandre og la fornuften seire!
En smidig lov basert på tillit
Jeg vil ikke være en lovbryter, men jeg vil gjøre det beste for pasienten. Da må jeg få vite om mine egne vurderinger og igangsatte behandlinger er korrekte.
En forutsetning for dette er en ubyråkratisk, smidig lov basert på tillit til at jeg som lege vil mine pasienter det beste. Jeg er lege, ikke jurist. Derfor trenger jeg en tydelig lovtekst som ikke tolkes ulikt avhengig av hvem du spør.
