Uheldige forslag for Nasjonalmuseets tomt | Ulf Grønvold
Vi bør være lykkelige over at Nasjonalmuseet til sist slapp unna forslag som ville ført til hinderløp over taket og sporlinjer i vestibylen.
Burde Holmens gate vært fortsatt fra Aker brygge og gått tvers over Nasjonalmuseets byggetomt? Det er grunn til å nyansere Ellen de Vibes historieskriving i Aftenposten 20. juni og hjelpe Erling Dokk Holms dårlige hukommelse i Klassekampen 9. juni. La oss starte med konkurransen som gikk før den om Nasjonalmuseet.
Noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik var det i nesten 120 år på Vestbanen, og det var til å leve med.
- Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen vekker oppsikt: – Avvisende, ignorant og introvert
Da stasjonen ble stengt i 1989, ble det mulig å tenke seg andre løsninger. Dersom det var ulike funksjoner der – som hotell, museum, bibliotek, kontorer og kinoer – ville det bli greit å dele opp bebyggelsen, og fotgjengere kunne ta seg frem tvers over kvartalet.
Konkurransene på tomten
Det var problemstillingen i en konkurranse på Vestbanen i 2002. Da deltok arkitektene Narud Stokke Wiig (NSW) sammen med engelske Norman Foster. De la et tak over hele tomten, men åpnet den i hvert hjørne – og mot Holmens gate.
Det må være dette forslaget, og denne konkurransen, som Erling Dokk Holm tenker på når han i intervjuet med Klassekampen hevder at NSW har vist hvordan «de byplanmessige problemene» kunne vært løst.
Åtte år senere, i 2010, var det ny konkurranse på samme tomt, denne gang om Nasjonalmuseets nybygg. På ny er NSW med, men nå gjorde de ikke et poeng av å forlenge Holmens gate over sporområdet. Det er forståelig.
Konkurransedeltagerne som prøvde å dele opp bygningen i flere biter, skapte et museumsanlegg med en indre logistikk som fungerte dårlig.
Den klare fordelen med den romslige tomten på Vestbanen var også at man kunne få et museum der de besøkende beveger seg horisontalt fra sal til sal. Man slapp de mange rulletrappene som det nye Munchmuseet sliter med.
Oppdelt bygningsmasse
Plan- og bygningsetaten (PBE) ønsket seg likevel tilbake til den oppdelte bygningsmassen som de hadde sett i 2002-konkurransen. Den 22. oktober 2011 fortalte Aftenposten at PBE, til tross for at etaten i utgangspunktet var positiv til Nasjonalmuseets byggeprosjekt på Vestbanen, ville fremme et alternativt forslag.
Men kunne trodd at når sporområdet igjen skal gi plass for én stor samfunnsinstitusjon, landets største museumsbygning, så ville kravet om en tverrforbindelse være uaktuelt, men slik er det ikke.
Hinderløp over taket
PBE forlangte at Holmens gate skulle forlenges over museumstomten. Ettersom vinnerutkastet gjorde det umulig på bakkeplan, ble kravet at tverrforbindelsen opprettholdes som en offentlig tilgjengelig gangvei over museets tak. Det ville bety at fotgjengere og rullestolbrukere måtte ta en rampe eller heis 10–12 meter opp langs museets fasade, så bevege seg 130 meter over takflaten og deretter ned på tilsvarende vis langs den andre siden.
Det ville blitt et hinderløp, ingen snarvei. Dessuten ønsket PBE at de gamle sporlinjene skulle avtegnes på museets forplass og i vestibylen. Vi bør være lykkelige over at museet til sist slapp unna de uheldige forslagene fra PBE og at det hverken ble hinderløp over taket eller sporlinjer i vestibylen.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
