At vår frihetskamp blir brukt til å skape splid, er trist | Nancy Herz
Jeg heier på guttene med minoritetsbakgrunn. Enten de kaller seg «skamløse» eller ikke, er de ønsket i debatten.
«Opp gjennom åra har flere «minoritetsjenter» blitt omfavnet av majoriteten, fordi de innfrir norske forventninger om å gjøre opprør mot en patriarkalsk kultur. Utallige av deres brødre har heiet på dem uten å få samme anerkjennelsen. Eller anerkjennelse av at de har lignende og større utfordringer.» skrev Marie Simonsen i Dagbladet 10. april i forbindelse med lanseringen av boken Kjære Bror.
De to årene jeg har deltatt i samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet har jeg hørt påstanden om at jenter som kritiserer sin egen kultur og sitt eget miljø får blind støtte fra majoritetssamfunnet, i mange ulike formuleringer.
Dette er en av de hersketeknikkene som går igjen. Våre opplevelser, historier og stemmer blir diskreditert og latterliggjort.
På den andre siden blir vi fortalt at vi ikke er «skamløse» nok, bør ta avstand fra vår kultur og religion for virkelig å ta kampen og at vi «heller burde snakke om tvangsekteskap» når vi snakker om andre ting som er viktige for oss, for eksempel utenforskap eller rasisme.
Rett og slett at vi ikke innfrir såkalte «norske forventninger»: Ved å benytte seg av den samme retorikken som brukes for å diskreditere unges kamp mot skam og æreskultur til å fremme guttenes sak, oppnår man en ting: Alle taper.
Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå | Nancy Herz
Har brukt to år på å nyansere
Å sette oss opp mot hverandre og male over våre erfaringer med bred pensel er et tapsprosjekt.
Jeg og mine medforfattere i boken Skamløs har brukt to år på å nyansere debatten og fremme dialog med gutter, foreldre og unge. To år på å forklare at vi kan kritisere og respektere våre foreldres kultur samtidig og at vi ikke vil velge mellom våre identiteter.
Vi har brukt to år på å forklare at negativ sosial kontroll ikke bare gjelder unge med minoritetsbakgrunn og at våre opplevelser er ulike.
Det tar Simonsen den tiden det tar å skrive en kommentar, å forsøke å rive ned dette, uavhengig av intensjonen bak kommentaren.
Guttene må få snakke på egne vegne
«I stedet for å heie på gutta som slites mellom motstridende kulturer, gis de ansvaret for eldre generasjoners manglende likestilling. (...) De er født i Groruddalen, på Holmlia, i Norge, men blir omtalt og behandlet som om de er innvandrere. Søstrene skal reddes i den store innvandringsdebatten, men hva med brødrene? Hvilken rolle skal de tildeles?» er et annet utdrag fra Simonsens kronikk som jeg reagerer på.
Det er viktig å snakke om hvordan guttene blir behandlet og hvilke opplevelser de har. Det er enda viktigere at guttene får snakke på sine egne vegne og blir trodd når de snakker om sine opplevelser. Derfor må alle rettighetskamper, uansett om de handler om utenforskap eller negativ sosial kontroll, ha en antirasistisk og feministisk kjerne.
De «skamløse» kvinnene, Nancy Herz, Sofia N. Srour og Amina Bile, er sin generasjons Berit Ås | Hadia Tajik
Men hverken guttene eller jentene skal reddes. Vi er ikke hjelpeløse individer som trenger at noen skal løse alle utfordringene våre.
Vi trenger et samfunn hvor det legges til rette for at vi skal kunne løse dem.
Et samfunn hvor vi ikke må stå i spagat mellom alle våre identiteter.
Vi skal bekjempe strukturene
At vår (jenter og gutters) frihetskamp blir brukt til å skape ytterligere splid og flere unaturlige grupperinger, er trist.
Konflikt selger, men jeg ser ikke på Kjære bror eller det at guttene tar til ordet som en trussel. Det er et høyt etterlengtet og ønsket bidrag fra guttene, som snakker på vegne av seg selv og om sine opplevelser.
Men våre kamper har en fellesnevner: Frihet. Frihet til å leve som man vil. Frihet fra skam og æreskultur. Frihet fra diskriminering og rasisme. Frihet til å eie sitt eget liv og ta tilbake definisjonsmakten fra dem som prøver å fortelle oss hvem vi er og hvem vi burde være. Ikke minst hva vi burde mene.
Men våre kamper har en fellesnevner: Frihet. Frihet til å leve som man vil. Frihet fra skam og æreskultur.
Vi må løfte de nye stemmene frem og vise at virkeligheten er nyansert og at vi tar kamper på mange ulike fronter, uansett kjønn, legning, bakgrunn eller opplevelser.
Dette gjelder både jenter og gutter, og både i boken Skamløs og i samfunnsdebatten understreker vi gang på gang at vi kjemper en felles kamp og at menn og gutter ikke er våre fiender. Heller ikke foreldre eller slektninger.
Vi skal ikke bekjempe enkeltmennesker, vi skal bekjempe strukturene som begrenser oss alle.
Jeg vil også understreke at vi er både og, ikke enten eller. Vi er både norske og noe annet, noen av oss har en religion og andre ikke, vi har ulike seksuelle legninger, ulike opplevelser og ulike kjønn.
Dette er en felles kamp
Jeg nekter å godta premisset om at vi som er unge i dag, skal måtte velge mellom våre identiteter og kamper, eller at vi må velge et ytterpunkt når vi kjemper mot urett.
Jeg nekter også å godta at guttenes kamp og deres opplevelser blir satt opp mot vår. Det er ikke slik at de taper når vi får støtte eller når kampen mot negativ sosial kontroll settes på dagsordenen.
Hvis man bryr seg, må man slutte å skille mellom oss og heller utvide det offentlige rom slik at det er plass til alle.
Dette er en felles kamp, og de to siste årene har både gutter og jenter kommet på banen.
Jeg heier på guttene
I kjølvannet av lanseringen av Kjære bror må vi ikke se på hva som skiller oss og dytte hverandre ned. Vi må supplere hverandres historier og narrativer og vise hvor nyansert og sammensatt debatten er og hvor viktig det da er å få frem de ulike historiene.
Jeg heier på guttene med minoritetsbakgrunn. Enten de kaller seg «skamløse» eller ikke, er de ønsket i debatten både om negativ sosial kontroll og om andre temaer som opptar dem.
Vi oppnår mer hvis vi kjemper sammen. I begynnelsen av denne måneden ble boken Kjære bror lansert, og senere i april kommer en minoritetsmors beretninger i Azra Gilanis En muslimsk mors kamp.
Jeg fryder meg over mangfoldet av stemmer og gleder meg til å kjempe videre sammen med dem.
På Twitter: @nancyherz
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
