Debatt

Vi kan ha fri tilgang uten ulemper | Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri

  • Aksel Braanen Sterri
    Stipendiat i filosofi, Universitetet i Oslo
  • Ole Martin Moen
    postdoktor i filosofi, Universitetet i Oslo

Open Access er på alles lepper etter at høyere utdannings- og forskningsminister Iselin Nybø (V) og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen nylig annonserte at all offentlig finansiert forskning skal publiseres i åpne tidsskrifter fra 2020, skriver innleggsforfatterne. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Det er flere måter forskning kan bli åpent tilgjengelig på.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Såkalt «Open Access» er på alles lepper etter at høyere utdannings- og forskningsminister Iselin Nybø (V) og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen nylig annonserte at all offentlig finansiert forskning skal publiseres i åpne tidsskrifter fra 2020.

Med seg har de ti andre forskningsråd, EU-kommisjonen og Det europeiske forskningsrådet.

Intensjonen er god, men gjennomføringen kommer med store problemer. Vi foreslår her en annen løsning, som går ut på å lokke tidsskriftredaksjonene vekk fra kloen til de forlagene.

F.v. Aksel Braanen Sterri, stipendiat i filosofi ved UiO, Ole Martin Moen, postdoktor i filosofi ved UiO.

Problemet med lukket forskning

Nybø og Røttingen har rett i at det er et stort problem at offentlig finansiert forskning havner bak betalingsmurer. Det er på kanten til absurd at stater – som i hovedsak er de som finansierer produksjonen av forskning – i etterkant må kjøpe tilgang til sin egen forskning.

Et abonnement på et enkelt tidsskrift kan koste over 100.000 kroner i året. Norge bruker 300 millioner kroner årlig på å kjøpe tilgang.

I tillegg til denne kostnaden kommer en samfunnskostnad som det er vanskeligere å tallfeste: At journalister, politikere, aktivister, lærere og offentligheten for øvrig ikke har tilgang til forskningsbasert kunnskap.

Det hadde gitt mening å betale tidsskriftene for tilgang til forskning dersom det var tidsskriftforlagene som betalte for at forskningen ble produsert, men det er stater som betaler lønn til forskerne som publiserer forskningen og står for kvalitetskontrollen og redaktørene som siler bidragene.

Dagens ordning er et gjenheng fra fortiden, da tidsskriftene spilte en svært viktig rolle i å spre forskningen. I dag forhindrer de at den spres på internett.

Problemet til Nybø og Røttingens forslag er at bare en brøkdel av topptidsskriftene er Open Access. Det betyr at det i mange fagfelt ikke vil være noen topptidsskrifter å publisere i dersom Plan S vedtas.

Les også

Bakgrunnen for debatten: Forskere skal over på åpen publisering alt i 2020

Et annet forslag

Er det mulig å sikre åpen tilgang til offentlig finansiert forskning uten problemene som hefter ved Nybø og Røttingens forslag?

Her er vårt forslag: Å opprette et fond som skal brukes til å lokke redaksjonene i de beste tidsskriftene vekk fra forlag som Elsevier, Wiley og Springer, som i dag sitter med makten, og over til åpne publiseringsløsninger.

La oss si at vi valgte ut alle nivå 2-tidsskriftene, og satte en pengepremie på hver av dem, f.eks. én million kroner på Econometrica, et topptidsskrift i samfunnsøkonomi.

Det vil innebære at vi utlover én million kroner hvert år fremover til den som klarer å lokke Econometrica over til dem ved å lage en attraktiv redaksjonell plattform, inklusive lønn for redaktør- og redaksjonsarbeid.

Gode Open Access-forlag, slik som Michigan Publishing og PLOS, og etablerte tidsskriftforlag, som Oxford University Press, vil konkurrere om redaksjonene.

For de aller største tidsskriftene, som Nature og Science, trengs trolig mer enn én million. La oss si at vi må opp i fem millioner kroner i året før noen gir et så godt tilbud at redaksjonen forlater sin nåværende base.

Dersom vi gir økonomisk støtte til redaksjonell drift av åpne nivå 2-tidsskrifter, gjør vi disse til offentlige goder og gir redaksjonene deres større forhandlingskraft overfor tidsskriftforlagene.

Les også

Jørgen Carling: Ikke steng døren til forskningsfronten!

Begrenset gjennomslag? Begrensede utgifter

Hvor mye vil dette koste? Som nevnt finnes det i dag ca. 2000 tidsskrifter på nivå 2. Dersom vi antar at tidsskriftene i snitt får god redaksjonell støtte for én million kroner i året (for svært mange av tidsskriftene, særlig innen humaniora, trengs nok langt mindre), vil det koste to milliarder kroner i året å gjøre alle verdens ledende tidsskrifter åpne.

Det er en betydelig sum, men når bare et lite land som Norge betaler 300 millioner for tilgang til tidsskrifter hvert år, er dette småpenger for det internasjonale fellesskapet for å sikre åpen tilgang til forskning.

Den største utfordringen for forslaget er at det for noen redaksjoner vil være vanskelig, av juridiske grunner, å ta med seg tidsskriftet. Mens det noen ganger er redaksjoner, eller faglige stiftelser, som eier tidsskriftnavnene, er det noen ganger forlagene. Da vil et nytt tidsskriftnavn måtte lages.

I det redaksjonen har forlatt det gamle tidsskriftet, bør i så fall det gamle tidsskifte miste akkreditering som vitenskapelig tidsskrift av Universitets- og høgskolerådet, og av tilsvarende institusjoner i andre land.

Kanskje vil en del redaksjoner ikke kunne flykte, selv om vi lover en svært stor sum for å gi redaksjonell støtte. Det vil i så fall legge en begrensning på hvor stort gjennomslag forslaget vårt vil ha.

Fordelen med forslaget vårt er imidlertid at i den grad det har begrenset gjennomslag, vil det også ha begrensede utgifter. Utgiftene kommer bare i den grad nivå 2-tidsskrifter flyttes fra lukkede til åpne plattformer.

Vi ber Nyhus og Røttingen vurdere dette forslaget som et alternativ til Plan S. Vårt forslag gjør forskning åpent tilgjengelig uten ulempene ved Plan S.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Iselin Nybø

Relevante artikler

  1. NORGE

    Forskere skal over på åpen publisering i 2020. - For dramatisk, for raskt, sier professor Kristian Gundersen

  2. DEBATT

    «Planen om åpen tilgang til forskningsresultater kan gjennomføres på en bedre måte»

  3. NORGE

    Norske forskere får ikke publisere i lukkede tidsskrifter. Det åpner døren for kineserne.

  4. NORGE

    Nobelprisvinneren frykter kaos i norsk forskning

  5. DEBATT

    Forskningsreformen svikter fortsatt

  6. DEBATT

    Eliteforskeres logofetisjisme bør bekjempes