Debatt

Er måten Norge hjelper mennesker i nød på, den beste? Hjelper vi dem som trenger det mest? | Fabian Stang

  • Fabian Stang (H), statssekretær for innvandrings- og integreringsministeren i Justis- og beredskapsdepartementet
Kan man provoserende spørre om vi har et ansvar for lidelser og død fordi vi i Norge tar imot og «premierer» de som klarer å komme helt frem? spør Fabian Stang, statssekretær for innvandrings- og integreringsministeren. Båtflyktningene på bildet ble reddet etter at de la ut på Middelhavet fra Libya 5. mars i år.

De fleste som kommer til Norge for å søke asyl har gjennomført en lang, kostbar og farefull ferd. Tiden er inne for å spørre om vi, gjennom vårt asylinstitutt, bidrar til at flere tusener gjennomfører slike farefulle reiser.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som ordfører i Oslo fikk jeg møte svært mange norske borgere med innvandrerbakgrunn. De bidrar til et berikende mangfold som jeg er stolt av.

Nå jobber jeg i Justisdepartementet med saker knyttet til innvandring og integrering på Høyres post i et departement ledet av Fremskrittspartiet. Det er lærerikt, utfordrende og interessant.

Er det asylinstituttet, som vi med rette har hegnet om, som nå er drivkraften for den risiko dagens flyktninger utsetter seg for?

I min tid i departementet har jeg fått oppleve at norske myndigheter legger stor vekt på å oppfylle våre internasjonale forpliktelser og følge stortingsflertallets politikk. Vi har mange offentlige debatter om enkeltsaker og ordbruk, men i hovedsak er det bred enighet om mye.

Spesielt grunntanken om at de som kommer hit og har krav på asyl, skal få asyl. Det er jeg glad for.

Likevel har jeg, etter stadig påfyll av mere informasjon om alle de lidelser millioner av medmennesker på flukt opplever, stilt meg spørsmålet: Er vi sikre på at den måten vi i Norge hjelper mennesker i nød på, er den måten som hjelper de som trenger det mest, best?

En farlig milliardindustri

De langt fleste som kommer hit som asylsøkere i dag, har gjennomført en lang traumatisk, kostbar reise organisert av menneskesmuglere.

Det er nesten umulig for flyktningene å komme til Europa uten fare for liv og helse.

Det er grunn til å tro at mange av de aller svakeste ikke har hverken penger eller styrke til den farefulle ferd mot trygghet i Europa. Kan vi ha kommet i den situasjon at asylinstituttet, som er en av bærebjelkene i den siviliserte verden, er blitt et gode bare for dem som har penger og krefter til reisen og ikke for dem som lider aller, aller mest?

Vi bidrar til å redde mange fra drukningsdøden i Middelhavet, men er det, veldig satt på spissen, muligheten for asyl som bereder grunnen for menneskesmuglernes milliardindustri med livsfarlige båtreiser?

Er det asylinstituttet, som vi med rette har hegnet om, som nå er drivkraften for den risiko dagens flyktninger utsetter seg for?

Traumatiske erfaringer

Jeg har møtt mange som har gjennomført reisen til Europa. Jeg har fått høre om overgrep mot barn, gjentatte voldtekter av kvinner og grusomheter som gir livslange traumer. Jeg har også fått høre historier om barn som er sendt av sine foreldre uten at foreldrene aner hva barna utsettes for på sin reise alene.
Etter slike møter har jeg ofte tenkt på hvordan vi kan gi mennesker på flukt vår beskyttelse uten at de nærmest må få sine liv ødelagt på reisen hit.

Verdien av et fritt liv i Norge reduseres dramatisk hvis man ved ankomst er delvis ødelagt som menneske.

Og hva med dem som aldri kom frem, men ofret livet underveis? Kan man provoserende spørre om vi har et ansvar for lidelser og død fordi vi i Norge tar imot og «premierer» de som klarer å komme helt frem?

Det er heldigvis bred enighet om at vi både kan og skal hjelpe de som lider, men gjør vi det i dagens situasjon best gjennom dagens asylinstitutt?

Vår praksis oppfyller våre internasjonale forpliktelser, men svikter den nå deler av konvensjonenes humane intensjon?

Er tiden moden for radikale endringer for å kunne hjelpe flere på en bedre måte?

Jeg mener vi må ta debatten, helst utenfor skyttergravene, om hvordan vi rent faktisk hjelper flest, best. Den folkevandring vi ser i dag er en utfordring for hele verdenssamfunnet, og jeg mener tiden er moden for at FN og andre organisasjoner vi er medlem av, vurderer nye og bedre løsninger for mennesker i nød. Vi må finne ordninger som er mere treffsikre, trygge og rettferdige enn dagens kaos medfører.
Ps.
Mitt innlegg handler ikke om hvor mange Norge kan ta imot. Det er en annen diskusjon, men om hvem og hvordan.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les også

  1. Høyre er uten ideer i innvandringspolitikken | Torstein Ulserød

  2. En same fra Karachi | Christian Tybring-Gjedde

  3. Bistand i bytte mot returavtaler er dårlig bistand | Gunvor Knag Fylkesnes

  4. Opprett flyktningreservater i Asia og Afrika | Bjørn Wichstrøm

Les mer om

  1. Asyl
  2. Innvandring
  3. Integrering
  4. Fabian Stang