Debatt

Utenlandske akademikere i Norge har vært et stridstema i over 100 år

  • Robert Marc Friedman
    Robert Marc Friedman
    Professor i vitenskapshistorie (emeritus), Universitetet i Oslo
Albert Einstein besøkte Norge i 1920. På bildet ser vi fra venstre verten professor Heinrich Goldschmidt (som er omtalt i teksten), Albert Einstein, Ole Colbjørnsen, Jørgen Vogt og Ilse Einstein.

Da et professorat ble ledig ved Universitetet i Oslo i 1900, ble stillingen lyst ut i utlandet. Enkelte mente at ingen i Norge var faglig sterk nok.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Heftige debatter om ansettelser av utlendinger ved norske universiteter går tilbake minst til 1900. Da var Universitetet i Oslo det eneste i Norge, og ledige stillinger var en sjeldenhet.

Etter at professor i kjemi Peter Waage døde, bestemte Fridtjof Nansen, W.C. Brøgger og J.H.L. Vogt å presse sine kolleger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til å lyse ut stillingen i utlandet, og for første gang utenfor Skandinavia. De mente at ingen i Norge var faglig sterk nok for et så viktig professorat.

Da fakultetet og kollegiet til slutt godkjente planen, begynte protestene. Sterke følelser og utilstrekkelig behandling av grunnleggende spørsmål preget debatten, da som nå.

Vitenskapelig nødlidende?

Nansen og Brøgger ønsket et faglig sterkt universitet for å bevise den «siviliserte» verden at også Norge var en «kulturnasjon», som den gangen var en forutsetning for et folk til å kreve selvstendighet.

Likevel, andre argumenterte for det motsatte.

Stillingsannonser i tyske fagblader for et professorat i Norge ville oppfattes som et tegn at landet var vitenskapelig nødlidende uten evne til å skaffe kompetente fagfolk blant sine egne.

Det var dosent D.H. Tornøe som hadde regnet med å overta stillingen. For ham var utlysningen i utlandet en fornærmelse mot ham og andre norske søkere. Han bestemte seg for å ta opp kampen.

Sterke følelser og utilstrekkelig behandling av grunnleggende spørsmål preget debatten, da som nå

Flere organisasjoner for studenter, stipendiater og yngre akademikere demonstrerte imot utlysningen. De krevde at så lenge det fantes faglige kvalifiserte norske søkere, skulle en stilling ikke lyses ut i utlandet. Sympati for denne holdningen og for Tornøe var stor både innenfor og utenfor universitetet.

Resultatet fra utlysningen var oppsiktsvekkende. Så mange som 20 søknader kom, 16 fra Tyskland. Noen norske søkere var funnet faglig habile, men de sakkyndige – én fra Norge og to fra Tyskland – vurderte to «europeiske berømtheter» som særlige kvalifiserte. De ble satt foran nordmennene. Men de to trakk seg.

Da satt sakkyndigene igjen en utlending på første plass, en som hadde sendt inn en søknad etter fristen, nemlig Heinrich Goldschmidt. Stemningen ble da enda mer hissig. Et sarkastisk innlegg i Morgenbladet foreslo at unge norske akademikere skulle tilbys råd og slippe «å sveve i selvbedragerske drømmer»: om de ikke på meget kort tid kan kvalifisere seg som «europeiske berømtheter», burde de fortest mulig trekke seg fra universitetet. Forfatteren foreslo at Norge «i Tiden [burde] sikre sig en Tomt i Tyskland for et nyt norsk universitet».

Kollegiet var splittet

Kollegiet, som besto av dekanene fra fem fakulteter, var splittet. To medlemmer foreslo at stillingen skulle gå til Tornøe, to andre støttet innstillingen fra de sakkyndige.

Dekanen for det medisinske fakultet som også støttet Tornøe, kunne ikke delta på grunn av sykdom. Den fungerende dekanen, Sophus Torup, som var dansk, ønsket å være nøytral. Men han ombestemte seg, antagelig under trykk fra vennen Fridtjof Nansen. Dermed var det et foreløpig flertall imot Tornøe.

Den allmenne stemningen var sterk. Hvis det fantes faglige kvalifiserte norske kandidater, måtte de ansettes foran utlendinger. Om kollegiet var delt, ville det bare skape enda mer rabalder.

For å skaffe fred innad og utad, foreslo kollegiet enstemmig at stillingen skulle tilbys Goldschmidt, og et sekundært ekstraordinært professorat skulle opprettes for Tornøe.

Freden varte ikke lenge. Tornøe avviste forslaget og krevde hovedstillingen. Kirke- og undervisningsdepartementet anbefalte da kollegiet å gi Tornøe stillingen og tilby Goldschmidt et ekstraordinært professorat. Som plaster på såret kunne Goldschmidt slippe mye undervisning slik at han kunne fokusere på forskning.

En fornærmelse

I Aftenposten ble det nevnt at dette forslaget ikke bare ville bli en fornærmelse mot Goldschmidt, men også mot tysk vitenskap. Lille Norge kan ikke først lyse ut stillingen i vitenskapens ledende land, og så uten videre kaste bort en sakkyndig evaluering for å gi professoratet til en betydelig mindre kvalifisert nordmann. En slik hån ville føre til vanskeligheter for norske forskere som ville søke stillinger og samarbeidspartnere i Tyskland.

Andre viste til det faktum at flere nordmenn hadde fått stillinger i utlandet som reddet deres karrierer, inkludert Brøgger, Nordal Wille, Vilhelm Bjerknes og Sophus Lie.

Norge måtte unngå en ansettelse som kunne oppfattes som en nasjonalistisk fornærmelse mot utenlandsk fagkompetanse. Der sluttet debatten.

Men da Brøgger brukte sitt politiske nettverk for å overbevise departementet om at Goldschmidt måtte få stillingen, forsto kollegiet at saken egentlig var avgjort.

For å få slutt på stridighetene erklærte kollegiet enda sterkere nødvendigheten av å respektere den sakkyndige vurderingen. Norge måtte unngå en ansettelse som kunne oppfattes som en nasjonalistisk fornærmelse mot utenlandsk fagkompetanse. Der sluttet debatten.

Jantelov ødelegger

Grunnleggende spørsmål ble stående den gangen og frem til i dag. Hvorfor skulle nordmenn streve etter å kvalifisere seg for akademiske stillinger og satse på en akademisk karriere når de må konkurrere med utenlandske toppforskere?

Hvordan kan norske universiteter forbedre forskerutdanning og kreve sterkere innsats fra stipendiater slik at norske søkere kan konkurrere bedre for stillinger både hjemme og i utlandet? Hva betyr egentlig et norsk universitet?

For ordens skyld skal det nevnes at Heinrich Goldschmidt fikk stillingen. Han tok med seg sin 13 år gamle sønn, Victor Moritz, som etter hvert ble en av Norges mest betydningsfulle naturforskere noensinne.

I sin korte karriere klarte han å oppnå mer enn de fleste forskere tør å drømme om. Men han fikk aldri helt til ett av sine sterkeste ønsker: å bli fullt godtatt og behandlet som en nordmann.

Det kan også være på tide å diskutere i full åpenhet om vi har klart å bli kvitt det Goldschmidt beskrev som « ... den atmosfære av smaalighet, misundelse, dumhet og ondskap blant kolleger, som her forgifter det videnskapelige liv. I en saadan atmosfære mister man haapet om at kunne utrette noget av betydning til gavn for videnskapen eller landet»? Jantelov ødelegger for alle.


  • Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Forsker Cecilie Hellestveit mener tiden er overmoden for debatt om utenlandske akademikere

  2. Aftenposten mener: Hodeløs stempling av Hellestveit

  3. Rektor Curt Rice: Beklager, Cecilie Hellestveit

  4. Kronikk: Et skoleeksempel på nasjonalisme

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Vitenskap