Debatt

Kort sagt, søndag 13. februar

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Strømpriser. Eksamen. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Misforstått om makspris på strøm

Professor Espen Gaarder Haug kaller Konkurransetilsynet kunnskapsløse (Aftenposten 7. februar). Haugs kritikk beror på en misforståelse og en sammenblanding av strømselskaper og kraftprodusenter.

Strømselskaper selger strømabonnementer til sluttkunder. De kjøper inn strøm til prisen som dannes på kraftbørsen Nord Pool. I denne sammenheng er det derfor irrelevant for strømselskapene at regnet er gratis, eller at kraftprodusentene har lave produksjonskostnader. Derimot vil en høy innkjøpspris fra Nord Pool kombinert med en lav makspris gi risiko for at strømselskapene går konkurs, som vi ser har skjedd i Storbritannia.

Strømselskapene må ikke forveksles med kraftprodusentene – slik Haug gjør i sin kommentar.

Haugs påstand om at «Erviks sammenligning med strømprodusenter i Storbritannia er bortimot meningsløs», er direkte feil ettersom det er strømselskapene i England vi trekker en sammenligning til i vårt innlegg, ikke kraftprodusentene.

Når vi er opptatt av markedsmekanismene, så er det fordi velfungerende markeder er til det beste for forbrukeren. Ikke bare produsentene, slik Haug påstår. Tvert imot tilsier både erfaring og teori at når konkurransen svekkes, er det typisk forbrukere som må betale i form av høyere pris, dårligere utvalg og dårligere kvalitet.

Haug skriver videre at staten har tjent penger på strømmen og derfor har råd til å kompensere for de høye prisene. Vårt budskap er at dersom man skal iverksette en kompensasjonsordning, bør valget falle på en som både er til hjelp for forbrukeren nå og som heller ikke skader markedet, slik at forbrukeren må svi for det på sikt.

Inger Sommerfelt Ervik, seniorrådgiver, Konkurransetilsynet


Hvordan kan eksamen bli mer rettferdig?

Eksamen har aldri vært rettferdig, skriver Therese Sollien i en kommentar i Aftenposten mandag 7. februar. Hun har noen gode poenger.

Utdanningsforbundet mener eksamen må videreutvikles og bli bedre. Men hvor langt bør vi gå for å sørge for en 100 prosent rettferdig eksamen?

En løsning med flervalgsoppgaver vil gi full enighet mellom sensorene, men utelukker muligheten for kreative og utforskende oppgaver. Det kan også føre til instrumentell og standardisert undervisning. Det gir mindre mulighet til å vise dyp forståelse og til å strukturere komplekst innhold.

Sollien mener læreres humør er en årsak til karakterforskjeller. Det er å nedvurdere en hel yrkesgruppe. I virkeligheten er sensorene profesjonelle lærere med høy fagkompetanse og stor integritet. Likevel er en løsning på problemene Sollien beskriver, å støtte bedre opp rundt sensorene. De trenger mer tid på å sensurere hver besvarelse og mulighet til skolering og samarbeid.

Vi må kanskje innse at eksamen ikke kan bli 100 prosent rettferdig med mindre vi gir elevene flervalgsoppgaver. Men den løsningen er hverken elevene eller samfunnet tjent med.

Thom Jambak, sentralstyremedlem, Utdanningsforbundet

Bokbål og bokmål

Ottar Grepstads «Brent ord» er ein viktig og interessant dokumentasjon av det gåtefulle norske hatet mot eige språk, særleg i samnorsk og nynorsk språkdrakt. Båla flamma på sitt mest intense då rettskrivinga frå 1938 tok til å prega skulebøkene i tiåra etter krigen, med talemålsnære, og særleg austnorske ord og vendingar. Ingunn Økland synest i si melding at Grepstad blir for «nærsynt», og meiner at den tidsaktuelle kanselleringskulturen kunne ha løfta perspektivet, heller langhenta, synest eg.

Grepstad spør seg kvifor dei drastiske verkemidla ikkje har sett tydelegare spor i vitskaplege framstillingar. Økland trur svaret kan vera at aksjonane vart utførte av «en harmløs silkeramp». At silkerampen vart fyrt opp av den godt organiserte Foreldreaksjonen mot samnorsk, er veldokumentert hos Grepstad, også at leiande kulturpersonar, bokstaveleg tala, bar brensel til båla. (Sjå «Språkhistorie og symbolmakt» av Gunnar Skirbekk i Prosa 3/2014)
Eit meir «nærsynt» perspektiv er Aftenpostens eigen språkpolitikk. Artiklar av folk som ikkje er knytt til avisa og ikkje har bede om å få innlegga sine retta, «…skal følge Aftenpostens språknorm». Det er elles påfallande at Aftenpostens «kansellering» av halve bokmålet følgjer dei same språkreglane som Foreldreaksjonens retting av skulebøker i 1953/54.

Bokbål er både ufikst og tidkrevjande. Eit inngripande retteprogram gjer same nytten.

Ola E. Bø, pasjonert språkrettar


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Strøm
  3. Eksamen
  4. Bokmål