Idealisten i meg er i ferd med å dø

  • Jørgen Øverås
Politikerne våre har begått politisk utroskap ved gang på gang å si at de prioriterer lærere, sist formulert som «vanlige folks tur». Dette trenger vi ikke akseptere, skriver lektor Jørgen Øverås.

Lærerstreiken er over. Men lærerne og samfunnet står i en eksistensiell krise.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

slik er det verden går under
slik er det verden går under
slik er det verden går under
ikke med et brak, men et klynk.

(T.S. Eliot, 1925).

Lærerstreiken er over for denne gang, og jeg tror ikke verden går under – med det første. Men lærerne og samfunnet står i en eksistensiell krise. Så jeg undrer: Skal jeg slutte, kanskje resignere ved kateteret, eller skal jeg kjempe og ta makten over skolen igjen?

Jeg velger sistnevnte – heller et brak enn et klynk.

Det skjer mye bra i norske klasserom

Jeg elsker nemlig jobben min. Vi snakker og lærer om ting som betyr noe. Og jeg sier «vi», elevene og læreren, for all læring skjer i et fellesskap.

Vi lærer om utenforskap, plikt og fri vilje, grensen mellom samtykke og overgrep, hva det vil si å være norsk, klimaendringer og kildekritikk, infantilisering av nyhetene og ekstremisme. Og dette er bare i løpet av ett år på videregående.

Det skjer så mye bra i norske klasserom!

I fjor markerte Lambertseter skole i likhet med resten av Oslo at det var ti år siden Utøya og bombingen av regjeringskvartalet. Målet var at elevene som ikke hadde minner fra 22. juli, skulle bli tidsvitner, verdsette livene som gikk tapt, og forstå hvordan grusomhetene kunne skje. Berøringsangsten ble møtt med respekt og fryktløshet.

Det hele resulterte i et enormt kunstverk der gamle bøker ble omgjort til 55 lyriske krumspring og slående visuelle motiver om terrordagen. Alt dette kostet meg og oss lite, vi gjorde det sammen.

Kunstverket som elevene ved Lambertseter skole lagde i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepene 22. juli.

Lærerne må ta makten tilbake

Likevel er det frustrerende å stå i en jobb man elsker, som gir mening og samtidig merke at politikerne våre tar oss for gitt. Sakte, men sikkert får man en vond følelse i magen hver gang man leser avisen.

Du hadde gode karakterer, hvorfor ble du lærer, spør elevene!

Jeg svarer at jeg elsker å undervise. Jeg kan tåle at elevene spør, men ikke at KS og politikerne tenker det samme. De bør vite bedre. Kanskje har de glemt at de selv gikk på skole.

KS og politikerne forstår ikke hvilken hverdag lærerne står i

Som norsklærer er det nærliggende å skissere problemet vi står overfor, ved å bruke Henrik Ibsens «Et dukkehjem» og «Gengangere». Vi kan være en Nora eller en Fru Alving. Vi har et valg.

Nora forlater Torvald. Torvald er her representant for KS og politikerne. De forstår ikke hvilken hverdag lærerne står i. De forstår ikke hva det krever å ikke ha makt i eget hus, å bli behandlet som en dukke. Og i likhet med Nora er det fristende å storme ut døren selv om du elsker barna. For «alle» vet at Torvald, politikere og co, aldri vil forandre seg før det er for sent.

Vi må kjempe for idealene, ellers har vi ingenting. Da står vi alle alene.

Eller så kan lærerne bli i huset – ta makten tilbake. I «Gengangere» nekter Fru Alving å bli et offer i et hjem der hun ikke bestemmer. Når mannen er utro, gjenerobrer hun huset og hevder sin rett. Politikerne våre har begått politisk utroskap ved å gang på gang si at de prioriterer lærere, sist formulert som «vanlige folks tur». Dette trenger vi ikke akseptere. Men i motsetning til Fru Alving så er det uaktuelt å sende bort barna.

Vi må kjempe for idealene, ellers har vi ingenting. Da står vi alle alene.

Jeg blir i skolen – enn så lenge

Jeg har jobbet som lærer i ti år. Jeg har aldri skrevet noe i mediene. Jeg har jeg vært så overarbeidet at alt det kreative overskuddet er blitt brent opp i klasserommet.

Etter to år med korona og digital undervisning er jeg omsider blitt delvis sykmeldt for første gang. Og for første gang har jeg overskudd til å ytre meg i offentligheten.

T.S. Eliot skriver i etterkrigstiden at «Akkurat et sted mellom ideen og virkeligheten, mellom endring og handling, faller det en skygge». Jeg kjenner at skyggen har ankommet, at idealisten i meg er i ferd med å dø. Men jeg gir ikke opp med det første.

Jeg blir i skolen – enn så lenge. La det bli et brak.