På tide å ta se det samlede kontrollsystemet under ett
Sivilombud Hanne Harlem gjør rett i å minne om at ombudet inngår i det samlede systemet for kontroll med forvaltningen (Aftenposten 7. oktober). I en bredere oversikt enn den som finnes i min kronikk 4. oktober, ville også Riksrevisjonens omfattende kontroll ha en viktig plass. Dette kommer i tillegg til mediene og en lang rekke mer spesialiserte ordninger.
Kronikkformatet krever imidlertid konsentrasjon om det viktigste. Den boken som kronikken bygger på, viser at domstolenes tallmessige rolle i kontrollen med forvaltningen er perifer.
De tallene om dette som refereres i boken (og ombudets årsmeldinger), viser at det samme gjelder Sivilombudet. Rundt 2/3 av de 4000 klagene som Harlem nevner, blir avvist, og svært få (vel 100 saker) fører til henstillinger til eller kritikk av forvaltningen. Tingrettene behandler flere hundre forvaltningssaker pr. år (i tillegg til mange saker om barnevern).
Disse tallene er ytterst beskjedne sammenlignet med antall klager til statsforvalteren og andre høyere forvaltningsorganer. De er også beskjedne sammenlignet med de mange tusen sakene som avgjøres i Trygderetten, Utlendingsnemnda, Skatteklagenemnda og andre funksjonelle forvaltningsdomstoler. Slike vedtak kan bringes inn både for Sivilombudet, som er billig og lett tilgjengelig, og for domstolene, som ikke minst kostnadene gjør svært lite tilgjengelige. Men i praksis skjer dette svært sjelden.
I Norge får ikke nemndene lov til å være «domstoler». Men dette har ikke stått i veien for at det i stor og økende grad er disse som kontrollerer de aktuelle delene av forvaltningen. De utfører jobben gjennom en enkel og for partene lett tilgjengelig prosess som er langt bedre tilpasset de fleste forvaltningssaker enn den domstolene kan tilby.
Det er på tide at vi tar behovet for å se det samlede kontrollsystemet under ett på alvor.
Eivind Smith, professor, Universitetet i Oslo
