Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov.

Datteren vår får ikke en likestilt skolehverdag. Det gjør vondt å se på.

Tusenvis av barn har begynt på skole denne høsten. Blant dem er også barn med fysiske funksjonsnedsettelser. Dessverre møter mange av disse barna skolebygg som fører til ekskludering.

For de aller fleste foreldre er det knyttet spenning til når barna skal begynne på skolen. Som mor til en seksåring som er avhengig av rullestol, har jeg vært litt ekstra spent. Jeg må innrømme at møtet med en ny skolehverdag har vært vanskelig.

Lovfestet rett

Alle barn har en lovfestet rett til å gå på sin nærskole. Loven slår også fast at alle elever skal kunne benytte skolebygget og skolens uteområde, og at enkeltgrupper ikke skal skilles ut med spesialtilpassede løsninger.

Vi ser nå at datteren vår ikke får en likestilt skolehverdag. For eksempel er korridoren de andre barna går gjennom til gymsalen, ikke fremkommelig for henne, og hun må ta en annen og mer kronglete vei. I skolegården finnes det ingen lekeapparater hun kan bruke, selv om den nylig er oppgradert. Som mamma gjør det vondt å se på.

Ikke unik situasjon

Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov. Og hun har den samme rett, og plikt, til å være på skolen som alle andre barn.

Vår situasjon er ikke unik. De færreste skolene i Norge er universelt utformet – kun 35 prosent, viser en rapport fra Unge funksjonshemmede fra 2021. Samtidig mangler mer enn 80 prosent av skolene planer og tiltak for å bli universelt utformet.

I dag er prosessen for å få byggene tilpasset funksjonshemmede i de fleste tilfeller reaktiv: Skolene venter med å kartlegge tilpasningsbehov til de får en elev med funksjonsnedsettelser på klasselisten.

Vår dialog med skolen startet allerede for to år siden – initiert av oss. Det har aldri vært koblet på noen med byggeteknisk kompetanse. Skoleledelsen er imøtekommende, men de eier hverken bygget eller har spesialkompetanse.

Må leve med midlertidige løsninger

Den reaktive måten gjør at det ikke tenkes ut helhetlige løsninger. Slik blir ofte det enkelte barnet prøvekanin for skolen – og løsningene et lappeteppe.

Dagens praksis gjør også at disse barna ofte må leve med midlertidige løsninger i måneder før skolen møter de lovfestede kravene. Dette fører til ekskludering.

Elever får ikke vært med i gymtimen fordi de ikke kommer til, eller blir stående og se på de andre leke i skolegården. Det rammer også de voksne: foreldre som ikke kan hente barnet sitt, eller skoler som indirekte kan velge ikke å ansette kvalifiserte personer.

Bufdir har laget et veikart for hvordan skolene kan bli universelt utformet innen 2030.

Ja, skolen må ta ansvar. Men de kan ikke gjøre noe uten økonomisk støtte fra kommunen, en støtte som igjen må bevilges fra staten. I statsbudsjettet ser vi fortsatt ingen midler til å realisere dette veikartet. Det er på høy tid at dette prioriteres.

Jeg ønsker meg en skole der alle barn får lov til å være barn, som ansetter personer ut ifra kompetanse – og der alle i nærmiljøet er like velkommen.

Mangfold, inkludering og kampen mot mobbing skal stå sterkt i skolen. Skolen har en unik posisjon og påvirkningskraft til å endre holdninger til funksjonshemmede.

Det er umulig så lenge byggene ikke er tilgjengelige for alle.