Torkel Brekkes kritikk av Klassekampen er villedende
«Sionistene er som nazistene, sa Klassekampen», skriver Brekke. Setningen er ikke sitat, men Brekkes egen konstruksjon.
Torkel Brekke, professor i religionshistorie og leder av Civita-akademiet, er i Aftenposten (24. mars) bekymret over «antisemittisme på venstresiden». I kronikken plukker han frem noen artikler fra Klassekampen anno 1977 og 1979 som ifølge hans sveipende karakteristikker fremmet fordommer og konspirasjonstenkning.
«Sionistene er som nazistene, sa Klassekampen», skriver Brekke. Setningen er ikke sitat, men Brekkes egen konstruksjon.
Hundretusener ble ofret
Påstanden i artiklene han kritiserer (de siste trykket i min redaktørtid), handler om at sentrale ledere for sionistiske organisasjoner både i 1930-årene og andre verdenskrig inngikk samarbeidsavtaler med Adolf Eichmann og andre nazistiske offiserer.
Avtalene handlet om å sende utvalgte grupper jøder fra nazi-kontrollerte områder til det daværende britiske mandatområdet Palestina, der sionistgruppenes mål var å etablere en jødisk stat på palestinsk jord.
De sionistiske lederne ga på sin side bistand til den administrative og økonomiske kontrollen over den jødiske befolkningen. Denne «pakten med djevelen», som en israelsk dommer senere kalte avtalene, ble blant annet inngått i Budapest i mars 1944 mellom Eichmann og dr. Kastner (sionistbevegelsens visepresident i byen). 1684 jøder (utvalgt fra den aktive sionistiske bevegelsen) fikk dra til Palestina mot løftet om at de jødiske lederne skulle bidra til ro og orden i administrasjonen av forfølgelsen og deportasjonene. Noen relativt få utvalgte ble reddet, mens hundretusener ble ofret.
Det mørkeste kapitlet
Hovedkilden i artiklene Brekke angriper, er den jødiske filosofen Hannah Arendts bok «Eichmann i Jerusalem», gjengitt gjennom flere sitater og med tradisjonell kildehenvisning. De fleste andre kilder var skrifter/bøker publisert av jødiske kritikere av denne samarbeidslinjen, en politikk Arendt selv beskriver som det mørkeste kapitlet i hele denne mørke historie.
At Brekke er uenig i dette, og i likhet med mange israelske ledere har historisk forståelse for Kastners linje, er én ting. Men å fremstille kritikken av de sionistiske ledernes forhandlingsstrategi som «antisemittisme» er direkte smakløst.
Klassekampens artikler i 1979 ble publisert like etter at TV-serien Holocaust ble vist av NRK. I avisen ble serien karakterisert som «eit agitatorisk og avslørende oppgjør med nazismen og rasismen». Brekke nevner ikke det, men tar opp lederartikkelen («Etter holocaust»). Den peker både på tidligere og pågående massakrer og forfølgelser rundt om i verden, inkludert jødehets og jødeforfølgelser i Sovjet, utrydding av urbefolkning i Latin-Amerika og rasistisk flyktningpolitikk i europeiske land. «Så lenge imperialismen eksisterer vil alltid nye holocaust være mulig», er konklusjonen.
Hva dette har med antisemittisme «av samme type som ytre høyre» å gjøre, er for meg en gåte. Men svaret på gåten er vel at Brekke til og med anser at en formulering om at Israel som stat har fordrevet palestinerne fra sine hjemsteder, fra sitt fedreland, er et utålelig eksempel på «antisemittisme».
