Jeg unner alle idrettslag hver krone de får. Men vi må styre mer midler til dem som sliter mest.

Hvis vi ser på momskompensasjonen til klubbene i Oslo i fjor, er forskjellene enorme.

Hvordan skal vi unngå at det skjer i Oslo? var det mange av oss som tenkte da Aftenposten skrev om klubbdøden i Göteborg. Der har halvparten av fotballagene forsvunnet på 20 år.

Magne Brekke, generalsekretær i Oslo idrettskrets, fulgte opp med en dramatisk advarsel. Han sa at idrett er i ferd med å bli for øvre middelklasse, og at stadig flere idrettslag sliter med å holde hodet over vannet. Skal idretten være for alle, må vi handle nå, appellerte han, og ba om 100 millioner mer i årlig offentlig støtte (Aftenposten 5. desember).

Det er svært bra at generalsekretæren tar bladet fra munnen og sier klart ifra. Dagens støtte til idretten avspeiler på ingen måte hvor mye den betyr for forebygging blant barn og unge.

Man kan snakke i det vide og brede om at kommunen har bygget de og de anleggene. Men når det gjelder å holde klubbene i gang, handler det om midler til drift. Det er en illusjon å tro at den kan baseres like mye på frivillig innsats som før.

Så vi er glade for hver krone i støtte til drift fra stat og kommune. Men det er bare det at det er altfor lite – og nesten ikke noe av den hjelper dem som sliter mest.

Hodestøtten må dobles - minst

En viktig del av grunnstøtten til idrettslagene skal være den såkalte hodestøtten. Den er på 250 kroner pr. betalende medlem. Beløpet har stått stille i over 20 år!

Hvis en klubb har 1000 medlemmer, gir det 250.000 kroner. Omtrent lønn til en halv trenerstilling. Vi har riktignok frivillige ledere og trenere. Men det trengs noen med kompetanse til å instruere dem. Blir kvaliteten for dårlig, gidder ingen å være med.

Jeg mener et rimelig krav er minst å doble hodestøtten pr. medlem til 500 kroner. Da må Oslo kommune øke sitt tilskudd til Oslo Idrettskrets med rundt 30 millioner kroner.

Det finnes knapt nok noen bedre måte å forebygge på blant barn og unge. Hele 105.000 i alderen 6–19 år er med i byens idrettslag, og det kan bli enda mange flere.

Lokale aktivitetsmidler må få sosiale kriterier

Det deles i år ut 428 millioner kroner i lokale aktivitetsmidler (lam-midler) fra Kulturdepartementet for å støtte idrett og aktivitet for barn og unge. Rundt 47 millioner kroner går til Oslo. De fordeles videre til idrettsrådene i hver bydel, og så fra dem til den enkelte klubb.

Det viktigste kriteriet er antall medlemmer blant barn og unge. Klubbene i utsatte områder har ofte lavere medlemstall, og det slår også ut i fordelingen.

I 2022 får for eksempel Vestre Aker bydel 4,6 millioner kroner, Nordre Aker bydel 4,3 millioner kroner og Nordstrand bydel 4,4 millioner kroner.

Samtidig får Sagene bydel 1,4 millioner kroner, Grünerløkka bydel 2,1 millioner kroner og Stovner bydel 2 millioner kroner (kilde: Idrettsforbundet.no).

Jeg mener lam-midlene, som handler om forebygging blant barn og unge, må overføres til dem som har ansvar for dette, nemlig Barne- og familiedepartementet.

De har mye større budsjetter og bør minst kunne fordoble beløpet. Samtidig må det legges inn sosiale kriterier i fordelingen mellom kommuner og bydeler, slik at mer av midlene kan gå til dem som trenger det mest.

Enorme forskjeller i momskompensasjon

Det største beløpet fra staten til drift av idrettslag og foreninger er momskompensasjon for varer og tjenester. Den er basert på omsetningen deres.

Dermed går det mest til dem som har mest fra før. Det vil si de som driver i områder hvor de kan ta høye kontingenter og treningsavgifter, og har god tilgang på sponsorer.

Hvis vi ser på momskompensasjonen til klubbene i Oslo i fjor, er forskjellene enorme.

For eksempel fikk Veitvet Sportsklubb 111.000 kroner, Lindeberg Fotball og Skigruppe 84.000 kroner og Klemetsrud IL 268.000 kroner.

Idrettslaget Heming fikk 2.765.000 kroner, Ready Idrettsforening 1.168.000 kroner og Kjelsås Idrettslag 1.677.000 kroner (kilde: Tildelinger fra Lotteri- og stiftelsestilsynet).

Jeg unner alle idrettslag hver krone de får overalt i byen. Alle gjør en enormt viktig jobb, og det er stor forskjell på medlemstall og tilbud i klubbene.

Men vi må få styrt mer midler til de lagene som sliter mest med å overleve.

Hvis momskompensasjonen skal ha livets rett, må den legges om. Det kan gjøres ved at idrettslag og foreninger i utsatte områder får momskompensasjon etter en høyere prosentsats enn ellers.

Områdesatsing i idretten

Det vil være dramatisk hvis idrettslag i utsatte områder må legges ned, slik vi har sett i Göteborg. Interessen for fotball og annen sport er stor blant barn og unge. Men familiene sliter med å betale det det koster, og medlemstallene blir lavere enn andre steder i byen. Klubbene har få sponsorer og sitter igjen med minimale budsjetter å drive for.

Det er på tide med nye grep. Vi har lenge hatt områdesatsinger i deler av Oslo øst, hvor stat og kommune har spleiset på tiltak for å hindre en negativ utvikling. Nå må vi overføre samme tankegang til idretten.

Vi trenger en årlig støtte til drift av klubbenes arbeid med barn og unge i disse områdene. Halvparten fra staten og halvparten fra kommunen. Gjerne 100 millioner kroner, som generalsekretæren i Oslo idrettskrets ber om. La oss si over ti år i første omgang. Da vil vi kunne få handlingsrom til å bygge opp istedenfor å kutte ned.

Idrettslagenes innsats for barn og unge er gull verdt. Nå gjelder det å ikke gjøre gull til gråstein.