Det er farlig å avfeie voldsøkningen i norsk skole som enkelthendelser | Henrik Asheim

Vi skylder lærerne og elevene bedre.

I fjor opplevde lærere i Oslo mer enn ti tilfeller av vold hver eneste skoledag, ifølge Utdanningsetatens egne oversikt. 900 av disse ble definert som «svært alvorlige». I klartekst betyr det blant annet spark, slag med gjenstander, trusler med kniv eller biting.

Større omfang

Ingen er tjent med å tegne et skremmebilde av norsk skole. La meg likevel nevne tre forhold som viser at det er verdt å ta utviklingen på alvor.

Ifølge politiets egne tall, ble det i fjor anmeldt flere enn dobbelt så mange volds- og trusselsaker i Oslos videregående skoler enn året før.

Dagsavisen skriver at flere skoler har sett seg nødt til å leie inn private vektere for å sørge for allmenn ro og orden eller passe på enkeltelever.

Seksjonsleder Jarle Kolstad i Oslopolitiet sa følgende: «Vi ser hele spekteret av saker med mobbing, vold og trusler, slagsmål både mellom enkeltpersoner og større gjenger, samt narkotikasalg. Også sexrelaterte spørsmål og maktkamp om hvem som skal være sjefen i klassen har tatt stor plass».

Politiets inntrykk er at omfanget er større enn før.

På Stovner videregående skole har høsten vært preget av denne utviklingen. Rektor Terje Wold opplevde at han ikke lenger kunne tilby sine ansatte eller sine elever et trygt arbeidsmiljø.

Felles innsats

Det er blitt hevdet at jeg henger meg opp i enkelthendelser fra noen enkeltelever. Noen mener jeg overdramatiserer. Den siste tidens mønster av enkelthendelser sier det motsatte.

Jeg velger å lytte til dem som sitter tettest på virkeligheten, og mener det må være en selvfølge at vi diskuterer alvoret i situasjonen.

For meg viser sakene at vi trenger en felles innsats mot et problem som ikke må få lov til å vokse seg større. Situasjonen trenger en akutt løsning. Høstens situasjon oppleves prekær av mange. Det er bakgrunnen for at jeg har innkalt til et hastemøte med relevante aktører.

Vi må imidlertid også gå mer dyptgripende til verks.

Utviklingen i klasserommene er et bilde på et større samfunnsproblem. Mange av hendelsene knytter seg til levekår, barnevern og økt ungdomskriminalitet. Til tross for at disse årsakene påvirker hvordan elevene har det på skolen, kan ikke alle problemene løses i norske klasserom alene.

La meg ta to eksempler.

Vi trenger tillit

Politiet gjør en god jobb med forebygging og holdningsskapende arbeid. Bak mange av voldshendelsene ser vi imidlertid konturene av en annen uvelkommen utvikling.

Forskere fra FAFO spurte over 7000 elever på videregående skoler i Oslo, Akershus og Buskerud om de stoler på politiet. Mens tallet blant norskfødte ungdommer var 78 prosent, svarte kun 56,8 prosent av førstegenerasjonsinnvandrere fra Afrika og Asia at de har tillit til politiet.

Mangelen på tillit forsterkes av høy gutteandel og lave karakterer. Ifølge forskerne finnes det skoler i Oslo hvor mindre enn halvparten av elevene har tillit til ordensmakten. Det bør ikke være noen overraskelse at disse elevene er tilbøyelige til å søke trygghet i andre miljøer om de får problemer.

Det er en oppskrift på en vond spiral.

Grunnleggende ferdigheter

De fleste elevene trives godt, også på skolene hvor det har vært rapportert voldshendelser. Mange har gode faglige forutsetninger og får også gode resultater. Vi må likevel erkjenne at en del elever bærer på en tyngre bagasje enn bøkene i sekken.

I denne gruppen er det få som har foreldre med høy utdanning som deltar aktivt i skolearbeidet, mange har kort botid i Norge og flere har hatt opplevelser og traumer som preger dem.

Vi har en videregående opplæring som har som mål å favne alle. I dag sliter altfor mange med å møte kravene som stilles. Rapportene fra klasserom og verksteder forteller samtidig en mer alvorlig historie.

Enkelte elever kan ikke hele alfabetet, andre sliter med tallrekken. Hver høst starter det elever på videregående opplæring som ikke har bestått ett eller flere fag fra grunnskolen. Dette er elever som fort kan forbinde skolen med nederlag på nederlag fremfor opplevelsen av å mestre. Da er veien til utenforskap kort.

Mange av de bakenforliggende årsakene kan ikke skolene gjøre noe med. Men vi kan lage en god skole hvor tidlig innsats sikrer grunnleggende ferdigheter til alle. Hvor hver enkelt elev sees og får tilpasset opplæring.

Sammensatt problem

Dette er bare noen eksempler på at utviklingen er sammensatt, og at den knytter an til større trender og utviklingstrekk ved samfunnet vårt.

Vi skal ikke være redde for å diskutere noen av disse utfordringene, men det er viktig å understreke at debatten handler om mer enn bare fritt skolevalg. Dersom vi fjernet ordningen i dag, slik noen har tatt til orde for, ville ikke problemene med utenforskap, vold og trusler forsvinne i morgen.

Det er også viktig å huske på at saken ikke handler om enkeltskoler. Vi har sett eksempler fra flere skoler, også i andre fylker. Grunnen til at jeg har interessert meg spesielt for dette, er nettopp at jeg tror det er et symptom på noe større.

Vi ser at mange unge sliter i skolen. Dette kan være et rop om oppmerksomhet og hjelp. Vi må spørre oss hva vi kan gjøre bedre for å redusere utenforskap og sørge for at færre går på nye nederlag i skolehverdagen. Arbeidet med å utvikle et godt læringsmiljø er for eksempel helt avgjørende for at skolene klarer å gjøre en forskjell.

En trygg skole

Skolen kan ikke løse alle store samfunnsproblem alene. De norske klasserommene er imidlertid en av svært få fellesarenaer hvor unge mennesker kommer sammen hver dag. En arena hvor barn, unge og lærere skal være trygge, slik at elevene kan lære, og de voksne ha ro til å gjøre arbeidet sitt.

Til tross for at skolen ikke alltid kan hindre årsakene til at disse problemene oppstår, er vi forpliktet til å løse de konfliktene som bringes inn i klasserommene, verkstedene og skolegården.

For å gjøre det, trenger vi alle fakta på bordet. Da skylder vi både elevene og lærerne å ta deres vitnesbyrd på alvor.

Les også: