Debatt

Trosødeleggende forkynnelse | Christine Aarflot

  • Christine H. Aarflot
    Christine H. Aarflot
    PhD i Det nye testamentet, prest i Paulus og Sofienberg menighet

Kan man overhodet tro at Gud er god når man også er livredd? spør innleggsforfatteren. Foto: Solveig Vikene

Jeg er en av prestene i Den norske kirke som ikke forkynner fortapelsen i etterlivet. Jeg vet ikke om jeg tror på den.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva skjer med et menneske som tar forkynnelsen om fortapelsen på alvor?

Som prest har jeg både stilt og sett spørsmålet besvart i folks liv. Et eksempel finner vi i Kristine Hovdas bok Jeg lever ikke lenger selv (Flamme forlag, 2019).

I denne selvbiografiske skildringen fra kristne karismatiske miljøer viser Hovda hvor destruktivt et liv kan bli under fortapelsens trussel.

For da må du forkynne. Du må fortelle verden om Gud og Jesu frelsesverk, du må gjøre alt du kan for at flest skal bli frelst og færrest gå fortapt. Det står om liv og død.

Hovdas bok viser hvordan forkynnelsen om fortapelsen kan bli til helvete på jord. Bokas Kristine forsøker å frelse verden, og det fører henne nær hennes egen selvutslettelse.

Jeg forkynner ikke fortapelsen

I et debattinnlegg i Aftenposten 19. september skriver Espen Ottosen: «Mitt inntrykk er at stadig flere i Den norske kirke synes det enkleste er å avvise, eller i det minste fortie, muligheten for at ikke alle vil bli frelst.»

Det er ikke enkelt å avvise fortapelsen. Til det er den altfor rotfestet i luthersk lære, bibelske bilder og gjengs helvetesfrykt.

Likevel er jeg en av prestene i Den norske kirke som ikke forkynner fortapelsen i etterlivet. Jeg vet ikke om jeg tror på den. Jeg avviser ikke dens mulighet, hva som finnes etter døden er et mysterium.

Det betyr ikke at fortapelsen er borte når jeg forkynner. For alle mennesker mister seg selv. Vi mister våre moralske kompass og blikket for at verden ikke bare handler om oss selv. Vi mister håp for fremtiden og evnen til å velge det gode.

Brytes relasjonene til oss selv, Gud, hverandre og skaperverket, er det måter å gå litt fortapt på. Samtidig tror jeg på en Gud som kaller oss tilbake, en Gud som vil liv, en Gud som tilgir og alltid skaper nye veier og relasjoner.

Fortapelsesforkynnelse kan ødelegge liv

Bibelens sterkeste vitnesbyrd er om en Gud som brøt dødens makt og reiste Jesus opp fra de døde. Gud er kjærlighet. Gud gir liv. Derfor klarer jeg ikke å tro på en Gud som ikke vil ønske å samle alt det skapte til seg og i stedet lar de som har oppført seg dårlig og ikke har angret, gå fortapt.

I troen på Gud som livsgiver og kjærlighet ligger kraften til forkynnelsen om omvendelse: I oss mennesker bor det en utrolig kraft til liv, til å vende om til det gode, til å starte på nytt, til å si unnskyld – og ja, til å vende oss til Gud.

Både omvendelse og fortapelse forkynnes dermed i Den norske kirke, også av de av oss som tviler på evig fortapelse.

Hvis det er stillere om evigheten, handler dette heller om at vi ikke kan kjenne den – og om at konsekvensene av fortapelsesforkynnelse kan ødelegge menneskers liv. Den har ødelagt menneskers liv.

Kan man overhodet tro at Gud er god når man også er livredd?

Ta menneskers liv på alvor

Jeg vil heller ha en kirke som tar menneskers liv på alvor enn Bibelens tvetydige ord.

Kirken har alltid vært i utvikling når det gjelder lærespørsmål. Kanskje er tiden kommet for å diskutere hvordan man bør og ikke bør forkynne fortapelsen.

  • Her finner du Espen Ottosens debattinnlegg, som Christine Aarflot svarer på: Vi har en kirke som ikke tåler alvoret i Bibelens budskap

Les mer om

  1. Kristendom
  2. Religion