Debatt

Skolene brøt Grunnloven ved å beslaglegge Unge Venstres valgkampmateriell | Sondre Torp Helmersen

  • Sondre Torp Helmersen
    Sondre Torp Helmersen
    Førsteamanuensis i rettsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet
Her griper samfunnslærer Bård Altmann ved Breivang videregående skole i Troms inn for å hindre Unge Venstre å sette opp en «legalize it»-plakat.

Jo, det var nettopp «knebling» og «sensur».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lektor og medieviter Joachim Laberg hadde et innlegg i Aftenposten 3. september der han tilsynelatende forsvarer at Unge Venstres valgkampmateriell i favør av legalisering av cannabis ble beslaglagt eller nektet fremvist på visse videregående skoler i årets skolevalg.

Laberg hevder det er en myte «at ytringsfridomen er absolutt». Det stemmer. Grunnloven § 100 gir vilkår for når staten kan gripe inn. Det som imidlertid er helt klart, er at vilkårene for inngrep ikke var oppfylt i Unge Venstre-saken.

Skolene offentlig myndighet

Laberg føyer til at «[s]kal vi lære elevane å forstå demokrati og ytringsfridom, må vi også lære dei å forstå ytringsfridomen sine grenser. Og ikkje berre dei grensene som jussen set. Sosiale normer og samfunnet sine verdiar er vel så relevant».

Dette er en merkelig tankegang i en sak som gjelder inngrep fra skolene, som er en offentlig myndighet. «Jussen» setter en grense for hva skolene har lov til å gjøre. «Sosiale normer og samfunnet sine verdier» kan ikke utvide skolenes myndighet.

Laberg skriver dessuten at «[d]et å stå på stand og dele ut politisk valkampmateriell, er ikkje det same som å delta i debatt». Det er riktig, men både debatter og valgkampmateriell er beskyttet som «ytringer» etter Grunnloven § 100.

Skolene brøt altså Grunnloven ved å beslaglegge valgkampmateriell, selv om Unge Venstres representanter fikk snakke i skoledebatter.

Les også

Rektor skriver: Skoledebatt med billig retorikk og uimotsagte oppfordringer til narkotikalovbrudd. Jeg måtte gripe inn.

Bør få etterspill

Laberg nevner diverse «døme på samfunnet på ulike måtar seier at ikkje alt er ok å ytra». Ingen av disse eksemplene har involvert fysisk maktbruk fra offentlige myndigheter, slik Unge Venstre-saken gjorde. Dette er en avgjørende prinsipiell forskjell, fordi ytringsfriheten i Grunnloven nettopp er en grense for slik offentlig maktbruk.

Labergs konklusjon er at det «ikkje [er] grunn til å snakke storleikar som «knebling» og «omfattande sensur».» Jeg vil mene at når representanter for myndighetene begår åpenbare brudd på Grunnloven § 100, fortjener det nettopp slike merkelapper – i tillegg til et solid politisk og juridisk etterspill.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter