Kort sagt, onsdag 17. juni
Putins popularitet. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Riving av statuer. Helsedatasystemet Akson. Arrangementsforbudet. Dette er dagens kortinnlegg.
Er Putin upopulær?
Putin er mer upopulær enn noen gang, skriver Helene Skjeggestad i Aftenposten 18. mai. Aftenpostens bruk av begrepet «upopulær» i stedet for «populær» om en president som har over 50 prosent oppslutning, kan kun kalles desinformasjon.
Slik har Aftenposten og de andre NATO-mediene holdt på i over 70 år. Resultatet er at store deler av det norske folk er hjernevasket til å tro at Russland kun fortjener dårlig omtale, i så stor grad at de tror at det er fake news når det sies noe positivt om landet. Resetts omtale da den foreløpig siste målingen kom i mai, var mer redelig: «Oppslutningen om Putin faller».»,
Lars Birkelund, Oslo
Rektor ser lenger enn Heggelund
Stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) skriver i Aftenposten onsdag at jeg bør se lenger i debatten om Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen).
Han har rett når han skriver at «ABE-reformen gir større rom for prioriteringer». Men ved å kutte i universitets- og høyskolebudsjetter samtidig som direktorater får nye administrative oppgaver, prioriteres ikke avbyråkratisering. Og ja, regjeringen bruker mye penger på forskning. Men å kutte med ostehøvel for så å styrke budsjettene våre, blir byråkratisk. Kutt bør gjøres strategisk og presist.
Naturligvis kan underviserne utføre en rekke administrative oppgaver, slik Heggelund etterlyser. Ulempen er mindre tid til undervisning av studentene. Dessuten løser den profesjonelle administrative staben oppgavene bedre enn en hardt presset lærerstab.
Flate kutt er hverken langsiktige eller strategiske, og doblede kutt øker neppe presisjonen. En høyst reell konsekvens er at kjernevirksomheten – undervisning og forskning – rammes. Det er ikke slik jeg ønsker å ta imot historisk mange nye studenter denne høsten.
Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen
En statue er en hyllest i seg selv
11. juni skrev gruppeleder for Rødt i Oslo, Eivor Evenrud, at vi ikke trenger å hylle statuer, men heller ikke rive dem.
En statue er en hyllest i seg selv. Hvem vi setter opp byster av i det offentlige rom, har symbolsk makt. Churchill-statuen er ett eksempel. Samfunnet hedret ham for innsatsen for europeerne under 2. verdenskrig, men så bort ifra hans undertrykkelse av befolkningen utenfor Europa.
Å rive en statue visker ikke vekk historien. Det er å ta standpunkt til hvilke historiske mennesker vi vier plass i det offentlige byrom, som er til for alle som benytter det. Ved å rive en statue kan vi bygge videre på historien. Vi kan plassere restene på et museum som forklarer hvorfor statuen ble satt opp og revet ned, i en setting der formålet er læring og refleksjon. Det viser at vi er et samfunn i endring som lærer av historien.
Debatten oppleves kanskje som et sidespor, men den viser hvor gjennomsyrende rasismen er i vårt samfunn og hvilke historiske røtter rasismen har. Vi håper at debatten om rasisme i hovedsak kan føres av dem som rammes av rasisme på deres premisser, og ikke av hvite mennesker som reagerer på riving av noen statuer – for dette viser hvor gjennomgripende våre holdninger er.
Rameen N. Sheikh, 2.vara for Rødt til bystyret i Oslo og Tale Hammerø Ellingvåg, samfunnsgeograf og medlem i Rødt
Vi trenger en pasientprotokoll – ikke et system
Vi trenger mange pasientsystemer, ikke ett Akson (helsedataprosjekt, red.anm.). Dermed trenger vi en pasientprotokoll – et felles språk for alle systemer for å lese og skrive om pasienten. Første versjon kan stå ferdig til jul, ikke om fem år.
Problemet med Akson ligger i datamodellen til konseptvalget – K7 Nasjonal Journal: Både pasientdataene og selve pasientjournalsystemet – eller grensesnittet – er ett og samme system. Dermed får man automatisk en rekke problemer:
Vendor lock-in: Et integrert journalsystem er prisgitt at leverandøren fikser dårlige brukergrensesnitt og legger til nye funksjoner. Det skjer ikke på norske sykehus i dag. Pasientsikkerheten blir taperen. Leverandøren melker avtalen sin.
Byttekostnad: Hvis man skal bytte fra et system til et annet, må man gjennom en kompleks prosess siden dataene ikke er lagret standardisert – samt at alle ansatte må læres opp i et annet system, som heller ikke er brukervennlig.
Én løsning passer ikke alle: Et system som dekker pasientforløp fra helsehus til overlevering til sykehus, blir så komplekst at det vanskelig kan bli en god løsning.
Ved å skille pasientdata og grensesnitt får vi en fremtidsrettet løsning. I stedet defineres en protokoll for pasientdata – som pasientsystemer kobler seg mot. Det finnes det teknologi for.
En pasientprotokoll stimulerer til reell konkurranse om hvem som kan lage det beste grensesnittet. Byttekostnaden blir minimal. Leverandører som slutter å utvikle sine løsninger, kan lett kastes ut og byttes med bedre løsninger.
Utviklingskostnaden reduseres også radikalt i og med at en kan fragmentere løsningene og senke kompleksiteten. Samhandlingen blir ivaretatt av protokollen.
Vi kan fortsatt vinne tiden tilbake. Det beste er at dette prinsippet også kan benyttes på sykehus. La oss fortelle pasientjournalleverandørene at det kommer en pasientprotokoll i august 2021 – og derfra får vi bedre pasientsikkerhet, arbeidsflyt og samhandling i helsetjenesten.
Harald Sævareid, sivilingeniør og tjenestedesigner
Arrangementsforbudet burde vært på høring
Forskrifter skal som hovedregel sendes på høring. I koronaperioden har det vært unntaket.
Etter George Floyd-demonstrasjonen har regjeringen fått kritikk for ikke å ha vært tydelig på om demonstrasjoner, med sitt særlige grunnlovsvern, var dekket av covid-19-forskriftens arrangementsbegrensning. Uklare og svakt begrunnede smittevernregler skaper usikkerhet hos publikum og stiller politiet i en vanskelig situasjon, skrev politiadvokat Kai Spurkeland i Aftenposten. Det er en usikkerhet som kunne vært unngått, hvis regjeringen hadde sendt forskriften på høring, slik hovedregelen er.
Statsministeren forklarte at de har laget regler på veldig kort tid og ikke skrevet opp scenarioer for alt som kunne tenkes. Særlig i en tidlig fase er det forståelig. Men i takt med at smitten er kommet under kontroll, er behovet for hastverk redusert.
Fra forskriften skal ha blitt til i løpet av noen timer i mars, er den endret 18 ganger. Den omdiskuterte arrangementsbegrensningen ble ikke tilføyet før 7. mai. Forskriften er likevel ikke sendt på høring en eneste gang. Høringer skal nettopp fange opp scenarioer og hensyn som myndighetene kan ha oversett i sitt ønske om å ivareta et viktig hensyn (folkehelse). Slik gir høringer et bedre beslutningsgrunnlag, mer nyanserte regler og sterkere demokratisk forankring.
Til forskjell fra lover har forskrifter lite forarbeider eller annen offentlig begrunnelse. Normalt er ikke det et problem siden de sjelden brukes til å begrense menneskerettigheter og ilegge straff. Koronaperioden har endret dette. Med grunnlag særlig i smittevernloven er det gitt en rekke forskrifter som har begrenset menneskerettigheter, som bevegelsesfriheten (karantenekrav og utreiseforbud), privat- og familielivsvernet (besøksforbud i omsorgsboliger), eiendomsretten (hytteforbud), personvernet (smittevernapp) og forsamlingsfriheten.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har anbefalt at slike forskriftsreguleringer alltid sendes på høring. Noen er sendt. Her har høringsinstanser gitt gode innspill selv med så korte frister som 24 timer. I krisetider vil myndighetene ha økt spillerom til å begrense menneskerettigheter, og det er ikke sikkert at begrensningene har vært i strid med menneskerettslige krav. Men det er ikke poenget. Poenget er at hvis forskrifter ikke sendes på høring, blir det vanskelig å etterprøve om myndighetene har vurdert og oppfylt disse kravene.
Erland A. Methi, fagdirektør i NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter
