Boblen som brast

Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd tok initiative til ett minutts stillhet for å minnes ofrene etter terroraksjonen 22. juli. De fikk med seg samtlige deltagere i Tour de Frrance. FOTO: AP/Christophe Ena

Da bomben smalt i Regjeringskvartalet, var jeg i Frankrike og dekket Tour de France. Det var en uvirkelig opplevelse.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Sammen med Christian Paasche kommenterte jeg Tour de France da bomben smalt i Regjeringskvartalet. En uvirkelig hendelse. Det nærmet seg avslutningen på etappen til det mest populære av alle Tour de France-fjell, Alpe d’Huez.

En halv million mennesker hadde vaglet seg langs de 21 serpentinersvingene opp til toppen. Christian og jeg levde oss inn i angrepene fra Schleck-brødrene, både på Voecklers gule trøye, og ikke minst i forsøket på å parkere Cadel Evans for godt.

Så begynte meldingene å tikke inn fra Oslo. Den rolige stemmen til vår producer Eyvind Halle brøt inn, og fortalte om eksplosjonen i Regjeringskvartalet, og sannsynlige omkomne.

Verdens beste syklister ble gradvis mindre viktig. Under Tour de France er vi på en lang vandring en snau måned, og lever til slutt i en tilnærmet boble, gradvis fjernere fra livet rundt. Slik er min opplevelse.

Ondskapen fra Oslo, og senere Utøya stakk hull på bobletilværelsen.

Gradvis forsto vi

Men, vi ante intet om terroraksjonens katastrofale omfang før etter målgang. Heltene hadde mottatt sine trøyer på podiet, og vi kom oss tilbake til kollegene i teknisk sone. Gradvis forsto vi, bildene fra Nyhetskanalen ga tydelig beskjed.

Så dukket de første meldingene om myrderiene på Utøya opp. Kolleger fra andre TV-stasjoner kom til da omfanget av katastrofen ble tydelig.

Det ble stille i området. Vi brukte nærmere fire timer på 44 km ned fra fjellet, til hotellet i Grenoble. De hjemme holdt oss hyppig oppdatert om tragedien der vi sneglet oss frem i en uendelig bilkø, som jeg denne kvelden ikke orket å irritere meg over.

Jeg var rett og slett tom. På hotellet rullet TV-bildene fra Oslo på franske og andre kanaler natten gjennom. Oslo og Utøya var det tragiske sentrum.

Ufattelig

Først lørdag morgen ble det virkelige omfanget av tragedien kjent. Antall drepte var firedoblet fra jeg la hodet på puten.

Ufattelig at uskyldige, primært ungdom, regelrett var blitt henrettet av en høyreekstrem fanatiker. På vakre Utøya der ute i Tyrifjorden, en grei sykkeltur fra min boplass. Skulle vi fortsette å sende Tour de France?

Teamet vårt var preget – avmakt, sorg, fortvilelse og sinne. Da er det godt å ha solide folk i førersetet. Eyvind samlet oss, og skapte enighet om å fullføre jobben.

Men, kun med fokus på en nøktern formidling. At vi var to i boksen var avgjørende, vi vekslet og hjalp hverandre når stemmene ble for grøtete. Og, de andre i teamet var der hele tiden, og ga den nødvendige støtte.

Jeg tror vi fikk formidlet, på en nøktern måte, at Cadel Evans ble en verdig vinner av Tour de France.

Ett minutts stillhet

Forståelsen av terrorens omfang var mer bevisst på avslutningsdagen i Paris. Den siste etappen er viet festen, vinnerne skal hedres, alle som har fullført kraftprøven skal feires, også de 4500 som følger rittet i offisielle funksjoner løsner på snippen.

Thor Hushovd er en påle, ikke bare på sykkelen. På Thors initiativ deltok alle ryttere og funksjonærer i markeringen i startområdet i respekt for ofrene og deres pårørende, med ett minutts stillhet. Det ble sterkt og virkningsfullt, idrettslig sympati og protest og avsky mot ekstremismen, fra verdens største årlige internasjonale idrettsarrangement, formidlet verden rundt via 190 TV-kanaler.

Med de to norske Tour de France-heltene, Edvald og Thor, alene i front, foran verdens sykkelelite.

Det var forventet at vi relativt raskt skulle komme på luften med velvalgte formuleringer. Hverken Christian eller jeg fikk frem et ord, uten at det betydde så mye, stillheten kunne gjerne vart lenge. Men, stemmene ville ikke bære. Da la Eyvind inn et intervju fra startområdet, der Kristian Oma intervjuet Dag Otto Lauritzen.

Med fynd og klem forkynte Oma at «svinet ikke må ta rotta på alt og alle ved sine uhyrlige handlinger».

Det oste kampglød og respekt av intervjuet, det hevet oss alle. Til en verdig avslutning. Og, et bidrag til folk som trengte et pustehull i elendigheten.

Stor verdighet

For oss i Frankrike var den en sterk støtte og oppmuntring å oppleve hvordan nasjonens ledere, med Jens Stoltenberg som spydspiss, opptrådte med stor verdighet.

Også Oslos ordfører Fabian Stang viste betydningen av ledere som gode, verdige rollemodeller. En opptreden som gjorde sterkt innrykk i det internasjonale fellesskapet vi var en del av.

Jeg har et usedvanlig langt liv i idretten. Landets største frivillige bevegelse. Med medlemmer med forskjellig etnisk bakgrunn, politisk syn, religion og seksuell legning.

Fra de moderate til de ekstreme.

Idretten lever med de samme utfordringer, og ytringene som ellers i samfunnet. Det er naivt å tro noe annet. Synspunkter i Behring Breiviks såkalte «manifest» har jeg også møtt i idrettsmiljøet. Idretten har nok av folk som er redd «annerledeshet». Jeg håper at tilløp til ekstreme ytringer «takles» av idretten i tiden som kommer. På arenaen og tribunen.

Uansett hvor vi kommer fra er vi like mye verdt, at et usedvanlig rikt land kan gi av sin overflod til andre, at ingen religion er mer verdt enn en annen osv.

Sterkere enn før

AUF og Utøya står på et så solid fundament politisk, historisk og kulturelt at en fanatiker av verste skuffe ikke klarer å ødelegge det som er skapt.

Etter en naturlig sorgprosess vil både Utøya og AUF med sin flotte skare av politisk bevisst ungdom stå frem sterkere enn før. Også et signal til fanatikere, du kuer intet som har solide røtter. Som AUF – leder Eskil Pedersen sa det: Verdier som solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme står sentralt for meg.

Og, jeg foreslår at vi drar dette lenger, det er ingen grunn til at de nevnte verdiene skal være personlige bare for unge Eskil, men de bør være basisverdiene Norge skal ha fokus på i tiden som kommer.

Samfunnet er fullt av verdier, men de er gjerne knyttet til særinteresser, som kristne— og andre religioners verdier, til politiske partiers verdier osv. Vi har behov for førende verdier som ikke knyttes til en spesifikk trosretning eller politisk sympati.

Bedre land å leve i

Blir vi individuelt og relasjonelt gode på Solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme, blir Norge et langt bedre land å leve i. Vi bør ta verdiene på alvor, de er nemlig kulturfundamentet. Verdier forteller hvordan vi ønsker å oppfattes, og hvordan vi ønsker at det skal være å leve her. Men, verdier har liten betydning hvis vi ikke regelmessig evaluerer hvordan vi utvikler oss relatert til det prioriterte kulturfundament.

Det blir en utfordrende tid fremover, de mest ekstreme meningsytrerne, de som er reddest for annerledeshet, kommer nå frem fra ytringsdvalen. Som, Per Sandberg, Hallgrim Berg, Christian Tybring-Gjedde, og kristenfundamentalisten Finn Jarle Sæle. Bare for å neven noen. De er bare toppen av isfjellet, med grumsete og splittende motiver.

Kan ikke svikte her

Idretten, med sin store tilhengerskare, oppmerksomhet og ikke minst muligheter, kan ikke svikte her. Vi må ha ledere i idretten som målbærer verdigrunnlaget tydelig og klart. Som idrettens ledere er, blir utøvere, støtteapparat, tilhengere og tilskuere raskt.

Unnfallenhet og utydelighet ovenfra, gir tilsvarende opptreden nede i organisasjonen. Hvor ofte drøfter idrettens «lagdeler», på de forskjelligste nivåer, verdiene? Avsett tid til dette, i et årshjul. Inne mellom fokus på resultater og økonomi.

For oss som jobbet med Tour de France, var det stor inspirasjon å hente fra de to norske utøvere som deltok, som leverte resultater på ypperste internasjonale nivå. Minst like viktig, at de representerte Norge på en flott måte gjennom sin adferd og sine holdninger. Både i gode og tunge stunder.

Da boblen brast, var det godt å ha relasjonen til flott og raus ungdom, som gir håp for fremtiden.