Debatt

Kort sagt 22.februar

  • Redaksjonen

Klimaendringer, 8. marsparoler, Rådhuskvartalet, frykt og kreftfare, blokksjokket, doping, livsstilsendring og har folk i Oslo mer makt enn resten av landet? Her finner du dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva mener Erna Solberg?

Carl I. Hagen forteller stadig nye eventyr i Aftenposten om sin skepsis mot at klimaendringene er menneskeskapt. Hans siste påstand er at skepsisen er kunnskapsbasert. FNs klimapanel og verdens klimaforskere farer med løgner og kvasivitenskap, og det er han som har rett.

Erna Solberg bør gå i rette med folk fra regjeringspartiet Frp som får spalteplass til slike alternative fakta. Hun bør også svare på hvorfor regjeringen fremmer forslag om å øke klimaendringene ved å utlyse nye leteområder for olje og gass, og hvorfor oljeindustrien subsidieres med 78 prosent av letekostnadene for felt som ikke bør bygges ut.

Det er nødvendig å trappe ned oljevirksomheten. Nå må økonomiske midler og dyktige ingeniører fra olje- og leverandørindustrien kanaliseres inn i den nye fornybarindustrien vi må utvikle.

Bente Bakke, gruppeleder, Vestby Miljøpartiet De Grønne


Klimabeskrivelse fra virkeligheten

Pål Presterud sitt svar til meg den 8. februar er bortforklaring og tåkelegging. Professor Christys evaluering av 102 CMIP5 klimamodeller fra IPCC for 1979–2015 står fjellstøtt. Modellene feiler, med en oppvarmingstrend tre ganger høyere enn observerte data.

Satellittmålingene viser at året 2016 bare var 0,02 grader varmere enn 1998. «Rekordårene» 2014 og 2015 var hhv. 0,02 og 0,1 grader varmere enn snittet mellom 1998 og 2016. Temperaturstigningen i perioden var 0,004 grader pr. år, lite alarmerende.

Havets overflatetemperatur har utviklet seg i takt med atmosfæretemperaturen de siste 100 år. Ned til 2000 meter er økningen siden 2004 på 0,005 grader pr. år, altså liten grunn til bekymring.

Utslipp av CO₂ gjør seg lite gjeldende i atmosfæren. Fra 1950 til i dag har utslippene vokst med 600 prosent mens CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren bare har vokst med 30 prosent. Fra 1998 frem til i dag har utslippene økt med ti prosent, uten at middeltemperaturen over perioden har vist noen signifikant økning.

Ikke alt som er fagfellevurdert er korrekt. Den nyere tids største forskertabbe er Manns temperaturkurve «Hockeykølla» som viste seg å være feilaktig. Kurven dominerte IPCCs tredje hovedrapport og forble i et tiår det fremste symbolet på menneskeskapt klimaendring. Presthus har iherdig forsvart «Hockeykølla». Men alle med relevant kunnskap forsto tidlig at Manns metode var feil. Med Manns metode ga datamaskingenerert tilfeldig støy samme type resultat som Manns klimadata.

Stein Bergsmark, fysiker


8. mars toget i Norge en saga blott?

Blant årets 8. mars-paroler finner du et punkt som kritiserer intim kirurgi. Medienes søkelys på damer som gjør kosmetiske inngrep i underlivet gjorde at parolen «La fitte flagre fritt – nei til kosmetisk intim kirurgi» ble vedtatt. Dermed har feministene klart å lage den mest patetiske og vulgære parolen jeg har lest, og den blir å finne i 8. mars-toget i Oslo i år.
8. mars, den internasjonale Kvinnedagen, ble etablert for å bedre kvinners rettigheter og kjempe allmenn stemmerett for kvinner.
Når feministene i Norge basere paraden sin på et problem som omfavner et desidert mindretall av rike vestlige kvinner, vitner det om total mangel på solidaritet. Våkne opp, kjemp for reelle utfordringer mange muslimske innvandrerkvinner opplever i Norge; kjønnslemlesting, tvangsekteskap og påbud om hodeplagg som viser de er underkastet mannen.
Jeg som kvinne vil ikke bli assosiert med feminister som lager stor ståhei av en flagrende bagatell.
Frem til kvinnebevegelsen besinner seg og har noe reelt å kjempe for i Norge bør den internasjonale kvinnedagen avlyses i Norge.

Hanne Monstad, sykepleier, Borre


NIKU-rapport går god for uforsvarlig påbygg ved Oslo rådhus

Rådhuskonkurransen i 1918 dreide seg om ikke bare om én bygning, men en hel bydel. Derfor utformet ikke Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson bare Rådhusets vakre saler og fasadenes intrikate teglmønstre. De regulerte områdets gaterom og plasser. Også den krumme fasadeveggen rundt Fridtjof Nansen plass er deres. Andre arkitekter fikk tegne innmaten bak plassveggen. Rådhusarkitektene hadde full kontroll på Rådhusets nærmeste omgivelser. Den estetiske kontrollen gjaldt også de to kontorbyggene øst for Rådhuset. De har samme fasadematerialer som Rådhuset. Fra Rådhusplassen ser vi at de er Rådhusets ektefødte barn og del av en helhetlig visjon.
Husene eies i dag av Bendixen Eiendom og Entra. Nå ønsker gårdeierne å bygge på to etasjer, og de får velvillig hjelp fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Instituttet mener dette er en «oppgradering av byggene for å utnytte deres potensial» – dagens nytale for å bygge på mest mulig.

Det er de to nærmeste forretningsgårdene som nå foreslås påbygget to etasjer.

NIKU mangler forståelse for Rådhusreguleringen som samlet komposisjon og rådhusarkitektene som premissgivere for nabobyggenes utforming. Dette bør være retningsgivende for behandlingen av et byområde som er så avgjørende for Oslos identitet. Langs Stortingsgaten introduserte byens arkitekter den nye tids funksjonalisme. Det er Rådhusreguleringens andre ansikt. Riksantikvaren bør frede området i sin helhet og forhindre smittefaren fra toetasjes påbygg i Rådhusets nabolag, samt planer om beplantning på Fridtjof Nansens plass og tårnpåbygg på Odd Fellowgården.

Ulf Grønvold, arkitekturhistoriker

Rådhuskvartalet er ferdigbygget

I Rådhuskvartalet er det fremmet et reguleringsforslag der Rådhusets to nabobygninger påbygges med to etasjer.
Rådhusplassen ble i sin tid planlagt som hovedstadens nye, store samlingsplass. Rådhusarkitektene tegnet bygningene slik at kvartalet fikk en helhetlig utforming, med Rådhuset som den mest monumentale bygningen. Rådhusplassen er en festplass for glede og et samlingssted i sorg. Et sted vi må hegne om og bevare for fremtiden. Kvartalet er blant de stedene i byen som ikke kan bygges på. Andre steder egner seg bedre til fortetting.
I kommuneplanen er Rådhuskvartalet et av 21 områder med nasjonale kulturminneinteresser, på linje med Karl Johan og Stortingsgaten, og er ikke et utviklingsområde. På tross av dette settes nå Rådhusets ikoniske profil under press. Riksantikvaren har reist innsigelse mot planforslaget, da det er i konflikt med viktige nasjonale kulturminneinteresser. Heldigvis har Plan- og bygningsetaten et forslag der bygningene blir bevart uten påbygg.

Vi ser nå flere tilfeller hvor kommuneplanen utfordres av utbyggeres planforslag. Nå må planen følges.

Jørn Holme, riksantikvar


Villedende i Aftenposten om kreftfare

I en serie saker knyttet til tema om medisin og helse har Aftenposten de senere årene formidlet opplysninger om risiko og forekomst av alvorlige sykdommer som er utformet slik at leserne med god grunn vil kunne misforstå realitetene fullstendig. Ofte dreier det seg om oppslag av typen «hyppig inntak av bearbeidet kjøtt øker risikoen for tarmkreft med 20 prosent». Opplysningen kan i seg selv være korrekt, men utelatelsen av perspektivet ved prosentberegningen vil garantert skape inntrykk av at hvis man spiser en hamburger nå og da, vil man måtte regne med en snarlig død. Man glemmer at en økning fra mikroskopiske 0,00001 promille til 0,00002 promille faktisk er en økning på hundre prosent, men at risikonivået forblir mikroskopisk og at økningen derfor ikke gir grunnlag for nevneverdig bekymring.

Mandag 6. februar slår Aftenposten til igjen: I et stort oppslag gjengis forskning ved Kreftregisteret som viser at innvandrere med ikke-vestlig opprinnelse har mindre sannsynlighet for å bli rammet av visse kreftformer (tarmkreft, brystkreft, lungekreft) enn nordmenn flest. Så langt er nok opplysningene korrekte, men når det kommer til dokumentasjonen, blir det verre. Her gjengis tall som viser at «insidensraten (ASR)» for tarmkreft blant menn er 38,8 i Norge, mens den er 7,2 i Sør-Asia. Dette høres dramatisk og kan gjøre de fleste nordmenn mer enn bekymret. Aftenposten gir imidlertid ingen forståelig forklaring på hva tallene betyr.
Ta tallet 38,8. Kanskje mange vil tro at dette f.eks. kan bety at 38,8 prosent av alle norske menn får tarmkreft? En slik tolkning vil føre til unødig stor bekymring. Sjekker man på internett, vil man finne ut at insidensraten er et vanskelig tilgjengelig begrep med mange forklaringer. 38,8 er trolig et frekvenstall for forekomst som viser en svært liten sjanse for å få tarmkreft, uansett og man er norsk eller utenlandsk.

Å gi mangelfull informasjon som inviterer til misforståelser og feiltolkninger er svært uheldig. Jeg håper Aftenposten kan rydde opp i dette ved å forklare hva tallene betyr. Samtidig undrer jeg meg over Kreftregisteret som bidrar til bekymringsfremkallende informasjon ved å unnlate å sjekke om journalisten makter å referere fakta på en forståelig måte.

Erik Dalen, direktør Ipsos AS


Marcussen beroliger ikke!

Byråd Hanna Marcussen vil «berolige» Grefsenbeboer Marianne Tveit etter hennes gode innlegg om den frykt og uro kommuneplanens overkjørsel av lokalmiljøet på Grefsen har skapt. Hun lykkes ikke. Grefsen ble valgt som «utviklingsområde» uten at bydelens politikere eller administrasjon fikk det med seg, og beboere fikk ikke utøvet sine demokratiske rettigheter.

Marcussen ønsker «transformasjon» og «samtidig ivaretar stedets egenart og kvaliteter» – det er meningsløst. Egenarten er småhus, grønne lunger og et nesten ferdig fortettet område! De «urbane kvalitetene» hun nevner er vel omskriving fra «høyblokker» og «kvalitativ fortetting» – som er umulig på Grefsen uten den saneringen Tveit påpeker. Følges nåværende kommuneplan, må du rive Grefsen, Marcussen. Ikke lat som om dette ikke er realiteten, vi kan både telle og se!
Vi har til nå opplevd så mye kynisme og bagatellisering fra politikere rundt den lemfeldige saksbehandlingen av kommuneplanen, at vi tror ikke på «forståelse for beboere», «åpne demokratiske prosesser» eller «dialog med alle interessenter» før det er en realitet.
Marcussen er opptatt av «gode bomiljøer og klimaregnskap», det er flott! Da bør du faktisk la småhusområder som Nedre Grefsen i fred! «Transformasjon» til kommuneplanens 3000 boliger og næringsareal lik to Storosentere gir hverken gode bomiljøer eller et positivt klimaregnskap!
Marcussen hevder at det er eiendomseierne selv som «velger» sin fremtid. Det viser total uvitenhet om mange utbyggeres råkjør når politikerne legger til rette for stor utnyttelse. Vår uro blir ikke mindre av byplansjef Ellen de Vibes antydninger om ekspropriasjon – stikk i strid med all sedvane og samtlige politikere som har uttalt seg i saken.

Haavard Nordlie, Grefsen


Det er vanskelig å endre livsstil alene

Leder for seksjon for senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Jøran Hjelmesæth, inviterer med sitt innlegg i Aftenposten til videre debatt om behandling av overvektige i Norge. Det blir da helt sentralt å presisere at vi her snakker om ulike målgrupper. Med sin tilhørighet i spesialisthelsetjenesten behandler han personer med alvorlig fedme, og det er ingen grunn til å betvile hans medisinske ekspertise eller at han utgjør en reell forskjell for de menneskene han behandler. Når Hjelmesæth imidlertid i sitt innlegg 11. februar skaper et inntrykk av at overvektige med BMI 25-29,9 bare trenger å tilstrebe et sunt norsk kosthold og regelmessig fysisk aktivitet, mener vi han tar for «lett» på utfordringene denne målgruppen står i. All erfaring viser at de færreste klarer slike endringer alene. Samtidig er det jo nettopp ved å rette tiltak mot denne målgruppen vi kan forebygge og reversere at flere havner i hans pasientgruppe.

Det er vanskelig å forstå at en av landets fremste eksperter på fedme ikke anerkjenner effekten av forebyggende livsstilskurs, og mot bedre vitende putter oss i samme kategori som slankekurer. Vi har dokumentasjon på at 8 av 10 lykkes med varig vekttap og endring av levevaner. Det må bli en økt erkjennelse av at livsstilsendring ikke er enkelt alene.

Kari H. Bugge, ernæringsfysiolog/fagsjef Grete Roede A/S


Oslo har ikke makt

Aftenposten har fått laget en undersøkelse som viser at folk på landet mener Oslo har for mye makt, og at det sentraliseres for mye.
Oslofolk har ikke mer makt enn andre. De store beslutningene tas av Regjeringen og Stortinget. Det er organer som er sammensatt av folk fra hele landet. 150 av stortingsrepresentantene kommer fra fylkene utenom Oslo. Oslo er faktisk underrepresentert, det er 35.271 innbyggere pr. stortingsrepresentant fra Oslo, mens det kun er 15.211 finnmarkinger pr. representant.
Andre institusjoner utøver selvsagt også makt. Men også her er det folk fra hele landet som deltar. Kystverket ble for noen år siden ble flyttet fra Oslo til Ålesund. Det var sikkert klokt, men det gjør det ikke mindre sentralisert. Forskjellen er bare at beslutninger som gjelder havnesaker for hele landet nå blir tatt i sentralt i Ålesund og ikke i Oslo.
Oslo er hovedstaden vår. Hit kommer folk fra hele landet og deltar i beslutningsprosessene både i offentlig og privat sektor. Det går ganske bra. Slik bør det fortsette å være.

Peter N. Myhre, bystyremedlem, Oslo FrP

Rettssikkerhet og doping

Diskusjonen omkring om idrettsutøveres rettssikkerhet og dopingsaker er interessant. Rettssikkerhet for utøver er viktig. Viktig er det også å fjerne doping fra idretten. Konkurranseidrett med doping er meningsløs. Effektiv antidoping og utøvernes rettssikkerhet kan være motstridende. Når en utøver som har prestasjonsfremmende ulovlige midler vinner, er det likegyldig for konkurrentene hvordan de stoffene er kommet inn i kroppen. Konkurransen har vært unfair.
Skal da den dopede utøvers rettssikkerhet vinne over ønsket om en fair konkurranse? Særlig vanskelig blir det når nyere forskning antyder at anabole steroider endrer muskelcellene slik at den dopede har fordel resten av livet. Rettssikkerhet er viktig i sivilsamfunnet, men å drive med konkurranseidrett er ikke en menneskerett. Utestengelsen ved doping bør være så lang at den gir betydelig preventiv virkning, og at en ikke etter utestengelsen har fordel av de ulovlighetene. Therese Johaugs sak er spesiell fordi de små mengder steroider hennes prøver viste ikke er prestasjonsfremmende. Derfor bør hun behandles relativt mildt.

Arne Kvalheim, Oslo

Er norske studenter altfor homogene?

Selvfølgelig har vi forskjellige meninger, forskjellige ideer om verden og hva som er rett og galt, men vi har alle den samme ideen om hva som er riktig å mene og hva man bør tie om. Det er et problem.
Ser vi en facebook-gruppe med meningsinnhold vi er sterkt uenige i, prøver vi å fjerne den. Har vi en fjern venn på Facebook med meninger vi er veldig uenige i, kan vi gjerne finne på å slette eller blokkere hen. Vi har sosiale medier som sensureres demokratisk – med en gang et visst antall er uenig med deg, blir stemmen din kneblet.

Vi omgir oss gjerne også med medstudenter med samme idealer og meninger som oss selv. Vi unngår folk som utfordrer våre egne meninger og vår egen etablerte sannhet. Vi er i ferd med å skape vår egen lille isolerte virkelighet.

Man arrangerer gjerne studentdebatter med deltagere der alle egentlig er helt enige, med små nyanser. Man har forelesninger der ingen egentlig tør å si meningen sin uten å være sikker på hva som er gjengs å mene i klassen. Og er det nå en som tør å rekke hånden sin i været og si noe flertallet kanskje oppfatter som en upassende mening, så humrer man gjerne. Man diskrediterer meningsmotstandere og gjør dem til tullinger.

Vi må utfordre hverandres ekkokamre

Karoline Skarstein, sosiologistudent

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Oslo
  3. Riksantikvaren
  4. Ipsos
  5. FNs klimapanel
  6. Slanking