Debatt

Demokratiforskere med skivebom | Øyvind Østerud

  • Øyvind Østerud
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I spalten Uviten 1. oktober hevdet jeg at den internasjonale demokratiforskningen som var basert på store datasett, ga et skjevt bilde. Demokratiske institusjoner og deltagelse er nøye beskrevet, mens institusjonenes styringsevne er dårlig dekket. Fire demokratiforskere (Håvard Hegre, Sirianne Dahlum, Carl Henrik Knutsen og Tore Wig) er helt uenige, i Aftenposten 8. oktober.

De starter med å gjengi meg feil. Jeg avviser ikke at verden blir mer demokratisk. Jeg sier at ufullstendig måling gjør det vanskelig å få et dekkende bilde.

Kritikken underbygges ikke med argumenter

Så sier de at min kritikk av den databankbaserte forskningen «utelukkende er basert på anekdoter og lettvinte poeng». Det er sterkt sagt, men det underbygges ikke med et eneste argument.

Øyvind Østerud

Det er ikke et lettvint poeng at datasettene ikke fanger opp hvordan norsk lovgivning er båndlagt av EØS-avtalen, eller tilsvarende for andre land. Det er ingen anekdote at de ikke kan beskrive hvordan Hellas nærmest styres som en koloni i kjølvannet av eurokrisen. Dette er ikke tilfeldige eksempler eller statistisk ubetydelige forhold. Det er kritiske tilfeller, avgjørende for hvor gode datasettene er.

Dokumentert i en rekke studier

I fjor hevdet en av de fire, Carl Henrik Knutsen, det samme som meg i en bok som jeg og kollega Harald Baldersheim redigerte. Knutsen skrev at indeksene «ikke fanger opp … hvorvidt folkevalgte politikere kontrollerer alle relevante aspekter av det politiske livet».

Og videre at «andre potensielt relevante aspekter – slik som graden av internasjonale føringer på politiske beslutninger, for eksempel gjennom EØS-avtalen og innføringen av regler for EUs indre marked som Norge ikke er med på å vedta – er ikke godt reflektert i noen av de diskuterte indeksene». Nå har han snudd og deltar i et kollektivt angrep på seg selv.

Videre er det ikke et lettvint poeng når jeg hevder at antall land med demokratiske institusjoner vokser nettopp fordi institusjonene er maktesløse og står for lite radikale endringer. Dette er grundig dokumentert i en rekke studier av overganger fra autoritært til demokratisk styre.

Anekdote?

Det er heller ikke et lettvint poeng at globaliseringen har hatt den paradoksale virkningen at antall land med formelt demokratiske institusjoner øker, samtidig som slike institusjoner får mindre reell beslutningsmakt. Makt— og demokratiutredningen dokumenterte hvordan mer makt ble overført til organer som ikke sto til ansvar i valg, nasjonalt og internasjonalt. Er det denne typen studier de fire kaller en anekdote?

Grunnen til at de store datasettene i liten grad måler reell beslutningsmakt, er selvsagt at dette er vanskeligere enn å beskrive institusjonene og deltagelsen. Politiske enheter kan mangle autonomi og gjennomslagskraft på vidt forskjellige måter. Det krever grundige og nyanserte studier å kartlegge og forklare dette. Her har de analysene som er basert på brede datasett og standardiserte indikatorer et problem.

Til slutt sier de fire at det er pussig at jeg ikke tar for meg det nye datasettet Varieties of Democracy som skal slippes og tas i bruk neste år. Svaret er at jeg kommenterte foreliggende forskning, mens det ikke foreligger noen forskning på grunnlag av det kommende datasettet. Det var ikke min påstand at all fremtidig forskning vil ha de samme svakhetene som i dag.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt