Debatt

Kort sagt, onsdag 23. juni

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Vindkraft. Tyrkia. Sykling på fortau. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vindkraftkonflikten er folkets oppgjør med lovbrudd

Forskningsleder Lars H. Gulbrandsen ved Fridtjof Nansens Institutt forklarer folkeopprøret mot vindkraft (Aftenposten 8. juni). Det dreier seg om svakheter ved konsesjonsordningen og manglende medvirkning, skriver Gulbrandsen.

Det er flott at våre forskningsinstitusjoner interesserer seg for folkeopprøret. Det er flott å se mediene bruke spalteplass på noe så uvanlig som samfunnskritisk tilnærming til vindenergi.

Artikkelen tar utgangspunkt i at vindkraft siden 2009 har vært unntatt fra kommunal arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.

Dette utgangspunktet er feil! Vindindustri ble ikke unntatt plan- og bygningsloven i 2009. Vindkraftaktørene har imidlertid opptrådt som om de hadde alle unntak.

Kommunene ble fortalt at de kun var høringsinstans. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har tildelt vindkraftkonsesjoner som om energiloven skulle regulere og overstyre annet lovverk. Resultatet er at en rekke rettssikkerhetsbestemmelser er brutt.

Det er komplett uforståelig for folk som får sitt nærmiljø ødelagt, at verdens største fond, BlackRock, skal tjene penger på lovbrudd i norsk natur!

Gulbrandsen har rett i at arbeidsoppgaver ble overført til energimyndighetene i 2009, men plan- og bygningsloven gjelder. Det er fortsatt kommunestyret som er gitt myndighet til å si ja eller nei til vindindustri i sin kommune. Det finnes ingen lovhjemmel for noe annet. Dette vet folket og ordførerne deres.

Folkeopprøret er derfor folkets oppgjør med lovbrudd, Gulbrandsen! Lovbrudd som flere steder er beskyttet av vår forvaltning og vår ordensmakt!

Anne Merete Baardvik og Eivind Mauland, Motvind Norge


Vi kan ikke holde øynene lukket for Gülens fortid

Takket være Jørgen Lorentzens kronikk «Tyrkia tar demokratiet til fange» er et kritisk tema om Tyrkia åpent for videre diskusjon (Aftenposten 13. juni). Jeg er enig med de fleste av Lorentzens synspunkter. Men hvordan havnet vi her?

Gülen-bevegelsen er en eldre organisasjon enn Recep Tayyip Erdogans parti AKP. Deres leder Fethullah Gülen orkestrerte sine trekk i hemmelighet i mer enn 30 år i Tyrkia. På slutten av 90-tallet ble videoene fra hans hemmelige møter distribuert i tyrkiske medier. I disse videoene preker imam Gülen til sine tilhengere om hvordan de skulle trenge inn i kritiske posisjoner i den tyrkiske staten.

Kort sagt hjalp denne organisasjonen Erdogans parti AKP med å ta makten på bekostning av det juridiske systemet og tyrkiske medier.

Da vi protesterte i Gezi-parken mot regjeringen, var massene ikke bare sinte på grunn av Erdogans handlinger, men også på grunn av støtte fra Gülen-bevegelsen. Gülenistiske politimenn kastet peppergass mot fredelige demonstranter. De torturerte hundrevis av mennesker på politistasjoner. Ungdommer ble drept. Derfor bør vi ikke ignorere deres fortid når vi diskuterer problemene knyttet til gülenister.

I tillegg ser jeg ikke behovet for konspirasjonsteorier om kuppforsøket, som Lorentzen foretrekker å kalle det «tvilsomme forsøket». Gülenister har plassert tusenvis av sine tilhengere i alle deler av den tyrkiske republikken (spesielt i militæret). Da de skjønte at de kom til å tape kampen mot AKP, hadde de ikke annet valg enn et kuppforsøk.

Etter alt dette minner historien om gülenister meg om Dr. Frankenstein. Monsteret (dagens Tyrkia) jager sin skaper, og leserne av Frankenstein føler vanligvis mer sympati for monsteret enn for skaperen.

Sercan Leylek, Oslo


6 km/t og helt lovlig

Magne Brekke Rabben skriver i Aftenposten 9. juni at regjeringen har gjort det umulig å sykle lovlig i byene. Dette begrunner han med at regjeringen har konkretisert reglene for sykling på fortauet til å kreve at fotgjengere skal passeres i en hastighet på maks 6 km/t.

Rabbens påstand er gal. Syklistene har de samme rettighetene som bilister i veibanen. Det er altså fortsatt fullt mulig å sykle i byene uten å bryte loven.

Syklistene har i utgangspunktet ingen rettigheter på fortauet. Fortauet er bygget for fotgjengere. Trafikkreglenes paragraf 18.3 fastsetter begrensninger for sykling på fortauet. Begrensningene innebærer at det normalt heller ikke tidligere har vært tillatt å sykle på fortauet i byene.

Mange ser nå ut til å tro at det faktisk skal sykles på fortauet. Resultatet er at syklister ofte velger å sykle på overfylte fortau fremfor i veibanen, og at bilister oppfører seg som om syklister ikke har noe i veibanen å gjøre. Dette skaper farlige situasjoner for både fotgjengere og syklister.

Vi trenger separate sykkelveier og fortau, ikke gang- og sykkelveier og sykling på
fortauet!

Erik Skolem, Oslo


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Vindkraft
  3. Sykling
  4. Tyrkia