«Filleristet» eller syk? En revurdering.
Å konstatere skader er en sak for medisinere, å svare på spørsmål om årsak er en sak for jurister.
Vi har nettopp publisert en artikkel i Acta Paediatrica om den medisinske dokumentasjon som ligger til grunn for 17 dommer i norske «filleristingssaker». Konklusjonen i denne artikkelen er at de sakkyndiges vurdering om at det forelå mishandling i alle sakene, er basert på et meget svakt vitenskapelig grunnlag, både generelt og spesielt for hvert enkelt barn.
Basert på medisinske funn gjort etter den antatt kriminelle handlingen, ikke fordi handlingen var observert, konkluderte de medisinsk sakkyndige i disse sakene med at barnet var påført skade ved voldsom risting eller på annen måte.
Disse funnene kan også forekomme ved andre medisinske tilstander og er derfor ikke ensbetydende med påført skade.
Tre av oss skrev en kronikk i Aftenposten 5. oktober 2020 med vekt på juridiske aspekter ved disse straffesakene. Der konkluderte vi: «Vi mener å kunne påvise at det kan være avsagt enkelte uriktige dommer, der det er tvil om robustheten i det sakkyndige grunnlaget for domfellelsen, og hvor tvilen ikke er kommet tiltalte til gode.»
I denne kronikken tar vi for oss den medisinske dokumentasjonen som avgjørelsene i disse straffesakene ble bygget på.
Mishandlingsteorien
Teorien som ligger til grunn for antagelsen om mishandling, er at når et spedbarn ristes kraftig, utvikles et typisk skadebilde med den såkalte «triaden»: subdurale blodansamlinger mellom hjernen og skallens innside, blødninger i øyets netthinne og tegn til skade av hjernevev.
Feilaktige eller usikre konklusjoner om årsak til barns skader kan føre til uriktige dommer
I artikkelen konkluderer vi med at det for de fleste barna fantes andre mulige årsaker til de medisinske funn enn påført skade. Nedenfor følger hovedtrekkene i våre funn:
Etnisitet. Svært mange (41,2 prosent) av barna var født i innvandrerfamilier, omtrent fire ganger så mange som forekomst av innvandrere i den norske befolkning i perioden.
For tidlig fødsel. Antall premature (for tidlig fødte) var 31,3 prosent, fem ganger høyere enn i befolkningen. Prematuritet disponerer for flere ikke-traumatiske intrakraniale tilstander, som ekstern hydrocefalus (vannhode) og spontant opptredende subdurale blodansamlinger, et funn som tradisjonelt har vært tillagt vekt som bevis på filleristing.
Det er derfor grunn til å anta at premature barn har fått en av de tilstandene som prematuritet disponerer for, og deretter er blitt feildiagnostisert som «filleristet».
Alder og kjønn. Alle spedbarn var seks måneder eller yngre med en klar gutteovervekt (65 prosent).
Ekstern hydrocefalus. Denne kjønns- og aldersfordelingen ble enda tydeligere hos den halvparten (åtte) som hadde alle kliniske og røntgenologiske karakteristika typisk for tilstanden «benign ekstern hydrocefalus – BEH», med store hoder og/eller for raskt voksende hodeomkrets og økt mengde hjernevæske i og rundt hjernen, til dels med gammelt blod.
I tillegg til medisinske funn forenlig med BEH var også deres alders- og kjønnsfordeling slik man fant i en stor norsk studie av barn med BEH: Samtlige åtte barn var gutter, og snittalderen blant de syv spedbarna var 2,9 måneder. Det er derfor sannsynlig at disse barna hadde BEH.
Sviktende oksygentilførsel til hjernen. Seks barn, hvorav fem spedbarn med snittalder 2,1 måned, hadde funn som ved sviktende oksygentilførsel til hjernen («hypoxic ischaemic insult – HII»). Dette funnet sier intet spesifikt om årsaken til oksygenmangelen, som kan skyldes et traume eller medisinske tilstander, og kan derfor ikke brukes som bevis for påført skade.
Slag mot hodet. Hos 12 barn var det ingen merker etter slag mot hodet. Ett barn hadde et blåmerke i pannen og et annet en hevelse i hodehuden etter et bevitnet fall, mens tre svært unge spedbarn hadde hevelse over asymptomatiske, lineære skallebrudd.
Disse kunne være forårsaket av fødselstraumet og ble bare oppdaget fordi mistanke om påført skade utløste «helkroppsrøntgen», ellers hadde man ikke visst om dem.
Rettssikkerhetsproblem
Hverken politi, påtalemyndighet eller domstoler har selvstendig medisinsk kompetanse og er derfor helt avhengig av de råd de får av medisinsk sakkyndige under etterforskningen. Dette gjelder både i vurderingen av tiltale og om straffskyld foreligger. Oftest bidrar de sakkyndiges vurderinger til utfallet av straffesaken. Da må disse vurderingene være korrekte.
Et meget lite antall sakkyndige dominerte i sakene. Disse hadde stort sett sammenfallende syn på årsaken til de medisinske funnene. Tre spesialister, én i barnesykdommer (seks saker) og to i rettsmedisin (henholdsvis seks og syv saker) var sakkyndige i 16 av de 17 sakene.
Få sakkyndige fra et begrenset miljø kan representere et rettssikkerhetsproblem.
I motsetning til norske sakkyndige bruker ikke svenske rettsmedisinere lenger triade-kriteriene som tegn på påført skade.
For at domstolene skal ha et bredere grunnlag for å fatte korrekte avgjørelser, bør alle relevante syn være representert blant de sakkyndige.
Robuste vitenskapelige bevis
I tillegg til disse straffesakene er det et stort antall barnevernssaker hvor politiet har henlagt saken, men barnevernet har fjernet barnet fra familien på grunnlag av de samme diagnostiske premissene som i straffesakene.
Ingen benekter at barnemishandling forekommer. Men feilaktige eller usikre konklusjoner om årsak til barns skader kan føre til uriktige dommer. Det er derfor viktig at uttalelser fra sakkyndige i saker om skadede barn er tilstrekkelig underbygget med robuste vitenskapelige bevis.
Å konstatere skader er en sak for medisinere, å svare på spørsmål om årsak er en sak for jurister.
Det er altså all mulig grunn til på nytt å stille spørsmålet: «Mishandlet eller syk?»
