Debatt

Historikerne desinformerer om min bok om holocaustdebatten

  • Espen Søbye
    Espen Søbye
    Forfatter og kritiker

Espen Søbye svarer på kritikken av hans bok «Hva vet historikerne?» fra historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (bildet).

Jeg prøver i Hva vet historikerne? å diskutere saken i stedet for å dvele ved «feil» i Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 4. juni svarer historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen på kritikken jeg har reist mot dem i min bok Hva vet historikerne? Jeg ville satt enda større pris på svaret hvis det ikke også hadde inneholdt så mye desinformasjon om boken.

Det er ikke riktig som de hevder, at det Hva vet historikerne? først og fremst viser, er at deres bok Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? står seg for min kritiske gjennomgang.

Det er heller ikke riktig at jeg i viktige spørsmål er enig med dem.

Når det gjelder varsling, flukt, betaling, stengte ruter, antisemittisme og nazisme er våre fremstillinger svært forskjellige. Jeg betrakter dette som faglige uenigheter. Siden de er mange og betydelige, har jeg ikke behov for å skape «oppkonstruerte uenigheter», slik de hevder.

Espen Søbye har nylig utgitt boken «Hva vet historikerne?» som et ledd i debatten etter Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» Foto: Tor G. Stenersen

Jeg prøver i Hva vet historikerne? å diskutere saken i stedet for å dvele ved «feil» ved Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?:

Hvorfor ble en så stor andel av jødene deportert i 1942/43 enda Norge hadde en sterk motstandsbevegelse, en befolkning som sluttet opp om holdningskampen, og en lang og dårlig bevoktet grense mot et nøytralt land?

Berggren, Bruland og Tangestuen skriver i sin bok at de ikke er i tvil om at «det kunne vore gjort langt meir for å berge norske jødar», men sier ikke hva dette kunne være, eller hvorfor ikke mer ble gjort.

Bokens analyser etterlater inntrykk av at lite mer kunne vært gjort. Forsikringen innledningsvis blir en tom proklamasjon.

Brodersen og antisemittismen

De tre historikerne gjør en stor innrømmelse i sin kronikk. I boken bruker de fire artikler Arvid Brodersen (1904–1996) skrev i mai/juni 1933 om «Den nationalsocialistiske revolution og de tyske jøder», for å bevise at han ikke målbar antisemittiske synspunkter.

De anklager Marte Michelet for ikke å ha studert disse artiklene. Hadde hun gjort det, ville hun ikke ha kunnet karakterisere ham som antisemitt.

Nå tar de selvkritikk: Brodersens artikler er preget av antisemittiske stereotypier.

De hevder imidlertid fortsatt at Arvid Brodersen ikke var nazist i 1933. Hadde de lest de ni artiklene Arvid Brodersen skrev i april/mai 1933 om den nasjonalsosialistiske revolusjonen i Tyskland, kunne de vanskelig ha unngått å legge merke til hvor begeistret sosiologen var for den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen.

Jeg vil anbefale alle å lese kapitlene «En lovtale om revolusjon» og «Sjelen i renselsens pinsevær er Hitler» i Hva vet historikerne?

Hvor kom denne forestillingen fra om at jødiske flyktninger hadde mer penger enn andre?

Hvordan kan det ha seg at personer som har studert holocaust i flere tiår, ikke kjenner igjen antisemittisme og nasjonalsosialisme når den opptrer så tydelig som i Arvid Brodersens artikler fra 1933?

Jeg tror mange har hatt dette spørsmålet til de tre historikerne på tungen: Har det vært viktigere for dem å bevise at Marte Michelet tok feil enn å gi sine lesere en adekvat forståelse av Brodersens tekster?

Jøder og fluktrutene

Eksempelet Brodersen er viktig, fordi det demonstrerer det jeg ser på som en stor svakhet ved deres bok Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?: En gjennomgående nedtoning, for ikke å si bagatellisering, av antisemittismens betydning.

I Hva vet historikerne? går jeg gjennom de tre historikernes drøfting av hvorfor pressekontoret ved legasjonen i Stockholm orienterte Utenriksdepartementet i London 24. november 1942 om at «en rekke ‘eksportruter’ foreløpig er blitt sperret for jødene».

Begrunnelsen var at «mange jøder» var «lite disiplinerte» og ikke tok tilstrekkelig hensyn til den risikoen hjelperne utsatte seg for, de sprakk lettere i forhør, og dette hadde bidratt til at «organisasjonene har blitt forsiktigere» ifølge pressekontoret.

De tre forklarer meldingen med at stengningen kunne være i de jødiske flyktningenes egen interesse, og at ikke alle rutene var egnet for jødiske flyktninger. Endelig klager de over at Marte Michelet forklarer alt med «ein generell motvilje mot jødar».

Hvorfor påpeker ikke de tre historikerne den åpenbare motviljen mot jøder i meldingen fra pressekontoret? I stedet tar de begrunnelsen som en gitt sannhet.

Jødenes betalingsevne

I boken medgir de tre at det trolig «samla sett vart kravd høgare betaling av jødiske flyktningar» enn andre. Heller ikke dette skyldes motvilje mot jøder mener de, men derimot en rådende tanke «om at dei [jødene] hadde større betalingsevne enn andre».

Men hvor kom denne forestillingen fra om at jødiske flyktninger hadde mer penger enn andre? Er ikke myten om de rike jødene en sentral antisemittisk forestilling? Og er ikke eksistensen av denne forestillingen enda mer påfallende på et tidspunkt da jødene ved lov var fratatt eiendom, bankbøker, klokker, smykker og løsøre?

Selv om de var ribbet for alt de eide, var de rikere enn andre.

Det virker som om de tre historikerne mener at antisemittisme er en underordnet forklaringsfaktor for hvorfor ikke flere jøder ble reddet høsten 1942.

De faller i stedet tilbake på de tradisjonelle svarene: De forsto ikke varslene de fikk, arrestasjonene kom overraskende, hjemmefronten var kraftig svekket på grunn av opprullinger og fryktet unntakstilstand.

Omfattende varsling fra politiet?

Det har undret meg at så mange har akseptert de tre historikernes bok som et eksempel på forbilledlig historisk metode. Det later til at de selv tror det er et spørsmål om å føye til et kapittel om metode.

Men det er den naive praksisen i omgangen deres med kildene som er problemet. Mangelen på metodisk stringens og kildekritisk bevissthet skjemmer undersøkelsen.

Et sentralt eksempel er deres behandling av et par brev fra sommeren 1945, skrevet av to politimenn.

Uten å opplyse hvilken sammenheng disse brevene er skrevet i, erklærer de tre at dokumentene beviser omfattende varsling fra politiet før arrestasjonene 26. oktober, for øvrig en annen påstand med lange tradisjoner i norsk historieskriving.

Men hvorfor drøfter de ikke disse brevenes forhold til andre kilder mer inngående? Og hvorfor gjør de ikke oppmerksom på at den ene politimannen hadde vært medlem av Nasjonal Samling, og at brevene etter alt å dømme ble skrevet for å unngå påtale for landssvik?

Jeg håper det er reell enighet om at å klippe disse brevene ut av sin historiske sammenheng, ikke er et godt eksempel på historisk metode.

Les også

  1. Mener Marte Michelets kritikere driver med flisespikkeri. Nå kommer Espen Søbye med motbok.

  2. Bokanmeldelse: Feilslått forsvar for Marte Michelet

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig
  3. Antisemittisme
  4. Krigshistorie