Falsk historiefortelling forkledd som drama
Fra «The Crown» til «Hva visste hjemmefronten?» Man slipper ikke lenger unna med slurv og usannheter.
Var kronprinsesse Märtha sentral da president Roosevelt drev igjennom den såkalte låne- og leie-loven, der USA i virkeligheten ga mengder av krigsmateriell til blant annet Storbritannia? Ringte prins Charles virkelig til Camilla Parker Bowles svært ofte i de første årene av ekteskapet med Diana Spencer?
Nei, dette er ikke sant. Likevel utgjør det viktige deler av fortellingen i de to dramaseriene Atlantic Crossing hos NRK og fjerde sesong av The Crown, som mange i Norge har kastet seg over etter at den ble sluppet på Netflix i helgen.
Begge seriene får hard medfart av historikere.
Som Tom Kristiansen og Tore Rem i Aftenposten på onsdag, Tor Bomann-Larsen hos NRK Ytring på mandag og Hugo Vickers i The Times på tirsdag. Peter Jenkins skrev i The Guardian på mandag at The Crown er «falsk historie».
Jenkins mener ordene og handlingene til nålevende individer er funnet på for å passe til en fortelling som kunne ha vært skrevet av Dianas største tilhengere. Bomann-Larsen bruker også betegnelsen «fake history» om låne- og leie-fremstillingen.
Viktig å stille spørsmål
Slike historiske dramaer er ikke dokumentarfilmer.
Vi skjønner at dialogen som regel vil være konstruert, at detaljer vil være spekulative. Vi kan kanskje bære over med dramatiske fabrikasjoner, som at Lord Mountbatten skrev et brev til prins Charles dagen før han ble myrdet, der han anbefalte ham å slå seg til ro med en kvinne som Diana. Det var etter at Charles i en telefonsamtale hadde kalt ham en «quisling», en annen fabrikasjon.
Men skjønner vi at selv om filmskaperne påstår at fortellingen er «sann» på et overordnet plan, kan viktige deler være usanne? Eller i hvert fall så spekulative at vi ikke kan feste lit til dem?
Alexander Eik, regissøren bak Atlantic Crossing, skriver sammen med kulturhistoriker Linda May Kallestein i Aftenposten onsdag at han tror seerne er oppgående nok til å skille mellom fakta og fiksjon. Men å dekke seg på at noe er fiksjon «inspirert av sanne hendelser», er ikke en fribillett til å finne på hva som helst.
Dramaserier som dette veier tungt. For mange veier de trolig tyngre enn faktaorienterte biografier og dokumentarer når bildet av personer og historie formes. Derfor er spørsmålet så viktig.
Politisk farget omskriving
Noen ganger har feilene politiske overtoner, som når Atlantic Crossing slik Kristiansen og Rem beskriver det, fremstiller den norske regjeringen under krigen som dustemikler. Heltinnen er kronprinsessen, som får en urimelig oppblåst rolle. Ja, rett og slett gis mye av æren for at USA gikk med i krigen. Det passer med et politisk ønske om å fremheve kvinners innsats.
I The Crown setter historikerne spørsmålstegn ved om forholdet mellom dronningen og Margaret Thatcher virkelig var så kjølig som serieskaperne vil ha oss til å tro. En serie ydmykende scener fra Thatchers besøk på Balmoral i 1979 er ifølge Vickers rent oppspinn.
Mange historiske dramaer ligger så langt tilbake i tid at karaktermord, som Shakespeares på Richard den 3., ikke kan sies å være noen alvorlig krenkelse. Hva som er sannheten om striden mellom Maria Stuart og Elizabeth den første, vil historikere strides om. Men vi kan likevel i enda flere århundrer fortsette å bli fascinert av dramaet dem imellom.
Kanskje er det ikke så farlig om det vi tror om nåtidens kongehus både her og der er sant eller oppspinn, selv om det kan være smertefullt for folk som Charles og Elizabeth. Kongehusene er jo i våre dager uansett langt mindre viktige enn mange later som, og tilhører i bunn og grunn fiksjonen eller underholdningsbransjen uansett.
Styrken i kritiske medier
De siste ukene har vi fått en ny debatt om Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten?.
Michelet begår et karakterdrap på deler av motstandsbevegelsen under krigen, som hun mener hadde antijødiske holdninger. Hun gjør det med fotnoter og litteraturhenvisninger istedenfor dramaturgiske virkemidler.
Boken har tidligere fått kraftig kritikk fra faghistorikerne. Nå slaktes den ettertrykkelig av tre historikere i en gjennomgang som er så omfattende at den er utgitt som bok, en bok som nettopp gransker Michelets kilder og fotnoter.
Her ligger da også styrken i kritiske medier. Når det gjelder etterprøvbare fakta, enten de fremkommer i «virkelighetslitteratur», sakprosabøker eller dramaserier, slipper man i lengden ikke unna med slurv og usannheter.
Problemet er at slik kritikk i ettertid ikke nødvendigvis visker vekk det feilaktige førsteinntrykket.
Forlagets svar på kritikken mot Michelet: Hovedfunnene i «Hva visste hjemmefronten?» står like støtt som før
Når underholdningsverdi trumfer faglighet
I sin anmeldelse av tilbakevisningen av Michelets bok skriver Gunnar Kagge i Aftenposten at historikernes dissekering neppe lykkes i å endre det bildet Michelet har skapt, fordi de ikke presenterer noen «lesefest».
På den måten setter avisens sakprosaanmelder underholdningsverdien høyere enn det faglige innholdet, eller kanskje dette skal oppfattes som et hjertesukk.
I samme spor er Eik når han friskfyraktig trekker frem at serien har et millionpublikum og er solgt til 30 land, og omtaler sine kritikere som «to forfattere som skal ha sin del av førjulsoppmerksomheten».
Jeg hadde vært mer overbevist om han heller hadde presentert et bedre, saklig forsvar.
