Når forlaget svikter
Forskning krever dekning i kildene, samt forståelse og vilje til å ta inn over seg forskningsstatus på det fagfeltet man skriver om.
Da Marte Michelet ga ut boken Hva visste hjemmefronten? i november 2018, skrev jeg en kommentar i Aftenposten få dager etterpå med tittelen «Et faglig og etisk forfeilet prosjekt».
Faglig forfeilet fordi Michelets omgang med fakta, empiri og kilder sto til stryk. Etisk forfeilet fordi dette førte til fullstendig uberettigede negative karakteristikker av døde hederspersoner, redegjort for nylig av åtte etterkommere i en ytring på nrk.no.
To år etter fikk vi gjennom boken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? den endelige bekreftelsen på min påstand fra 2018.
Forfatterne Elise B. Berggren, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland bruker andre ord og er akademiske til fingerspissene. Konklusjonen blir den samme, men er nå belagt med 304 historiefaglige sider – en tekst som burde bli pensum for fremtidige historiestudenter.
Bokanmeldelse: Slakt som nærmer seg karakterdrap
Strategi som gikk galt
Den forrige forlagssvikt av en slik dimensjon som med Michelets bok, var Tiden Norsk Forlags utgivelse i 1996 av Egil Ulateigs Med rett til å drepe, om Hjemmefrontens likvidasjoner under okkupasjonen 1940–45.
Da levde ennå tusener fra den generasjonen som tok opp kampen mot nazismen. De kunne lettere ta til motmæle mot en bok som oste av feil, misforståelser og uvilje mot nettopp denne kampen.
Den gang uttalte forlagets redaksjonssjef eksplisitt at man ikke hadde ønsket å bruke en konsulent som kjente fagfeltet godt. Helt bevisst hadde man valgt medieprofessor Hans Fr. Dahl. Aschehoug hadde tidligere brukt historiker Harald Berntsen på samme manus – med refusjon som resultat.
Tiden Norsk Forlags strategi gikk veldig galt og kostet dem dyrt. Boken ble trukket tilbake to ganger, trolig som den eneste i norsk forlagshistorie.
Begrunnelsen andre gang, i 1998, var at boken inneholdt «flere faktiske feil enn man var klar over ved utgivelsen». Det var ikke bare Aftenpostens Per Egil Hegge som stusset over formuleringen den gangen.
Forskning krever dekning
Gyldendal har øyensynlig holdt seg til samme strategi som Tiden i 1996: Ikke bruk konsulenter som kan fagfeltet, og som gjennom mange år har vist dette gjennom sin produksjon.
Det gikk galt igjen i 2018. Så langt er forlagets respons preget av tomme ord og vendinger.
Like lite som i 1996 kan man i dag prise det verdifulle i å bringe nye vinklinger inn i forskningen om okkupasjonsårene når man har «diktet på kildene sine», som professor emeritus Paul Knutsen helt korrekt påpeker i Aftenposten 2. desember: «Da faller hele prosjektet.»
Forskning krever dekning i kildene, samt forståelse og vilje til å ta inn over seg forskningsstatus på det fagfeltet man skriver om.
