Debatt

Sentrale spørsmål i moderne norsk historie skal ikke avgjøres av rettsapparatet

  • Per Nordanger
    Forlagssjef, Spartacus forlag
  • Trygve Riiser Gundersen
    Forlagsredaktør, Forlaget Press
  • Frode Molven
    Dr. philos.

Vi ønsker oss flere bøker og perspektiver på det norske holocaust, skriver innleggsforfatterne. Bildet viser deportasjonen av de norske jødene med skipet Donau i 1942. Foto: Georg W. Fossum / Aftenposten

Samtalen om det norske holocaust står nå i fare for å settes tiår tilbake.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fra venstre: Frode Molven, dr. philos., Per Nordanger, forlagssjef i Spartacus forlag og Trygve Riiser Gundersen, forlagsredaktør i Forlaget Press.

I Aftenposten 30. november pekte vi på perspektiver som har manglet i Michelet-debatten, og bekymret oss for at oppmerksomheten forsvant fra selve spørsmålene.

I sitt svar hopper historiker Sigurd Sørlie over spørsmålene og berømmer motbokforfatterne Else Berggren, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland for «å avsløre juksemakere og overbevise forleggere og andre som forsøker å bagatellisere jukset». «Er kravet at faghistorikerne skal anerkjenne Michelets metode?» spør han.

Vi er overrasket over hvor løst karakteristikkene sitter. Motboken er iscenesatt som en uavhengig «rapport» om Michelets bok på oppdrag fra Dag og Tid-redaktør Svein Gjerdåker.

Han ba de tre historikerne om «ein systematisk gjennomgong av dei mest sentrale påstandane» i Hva visste Hjemmefronten?. (Metodemessig mangler refleksjon over at to av de utpekte granskerne allerede var blant Michelets mest profilerte kritikere, og hadde vært det helt siden utgivelsen av hennes første bok i 2014.)

Rapporten er ensidig

Gjennomgangen belyser emner det knapt er skrevet om før, og tilfører viktig ny kunnskap. Den avdekker også ensidighet hos Michelet. Men samtidig er rapporten ensidig. Viktige og overbevisende deler av Michelets fremstilling er utelatt, sentrale spørsmål forbigås.

Dette er ikke en «systematisk gjennomgang» i noen vanlig betydning av ordet – annet enn at de tre konsekvent har valgt ut det de har innvendinger mot. Hvis dette var modellen for å diskutere nye funn og problemstillinger i historievitenskapen, ville faget vært i krise.

Rapportforfatterne mener åpenbart at Michelets arbeider er så akutt problematiske at normalvitenskapelige standarder må settes til side. Vi tror ikke denne linjen er klok på sikt.

Inflasjon i «feil»

Mest problematisk er inflasjonen i ordet «feil». I boken brukes «feil» både om avgjørende kritikk mot Michelet (som i fremstillingen av Carl Fredriksens Transport) og rene fortolkningsspørsmål.

Hvis vi ikke lar oss overbevise av rapportens hjemmesnekrede krav til hva et «varsel» er, tar vi «feil» da? «I samtida hadde ein ikkje nødvendigvis føresetnad eller fantasi til å skjøne at Nazi-Tyskland ville utrydde eit heilt folkeslag», skriver forfatterne. Hvis vi mener det er en forenklende og svakt underbygd påstand – er det også «feil»?

Da historikeren Tore Pryser uttalte at han foretrakk Michelets drøfting av intervjuet med Sønsteby, arresterte Tangestuen ham straks: «Man kan ikke bruke Michelets bok til å forstå dette utsagnet, fordi det er feil framstilt i boka hennes.»

Les også

Nei, Michelet, vi skjulte ikke Sønsteby-rapport for deg

Oppkaster seg til dommere

Det er ikke slik debatt om avgjørende historiske spørsmål foregår. Hva som grunnleggende er «feil» eller «riktig» om fortiden, er det fellesskapet som må avgjøre, gjennom kvalifisert offentlig samtale. At tre fagpersoner oppkaster seg til dommere, er ikke tilstrekkelig.

Det går dessverre en direkte linje fra denne måten å argumentere på, til den bekymringsfulle kronikken fra etterkommere i hjemmefrontmiljøet.

Med rapportboken som begrunnelse truer de med søksmål mot Gyldendal og Michelet. For å være helt klare:

Sentrale spørsmål i moderne norsk historie skal ikke avgjøres av rettsapparatet. Etter rapporten ligger alt til rette for «en reell offentlig samtale», mener Sørlie. Snarere står samtalen om det norske holocaust nå i fare for å settes tiår tilbake.

Lover å publisere

Løsningen virker åpenbar: Historikerne bør forske – og publisere. Vi ønsker oss flere bøker og perspektiver på det norske holocaust, ikke færre.

Hva med en systematisk gjennomgang av responsen på de tyske jødeforfølgelsene i norsk offentlighet fra 1933 frem til 1942? Hvorfor har ingen skrevet inngående om de ca. 140 jødene som i tre måneder etter at Donau seilte ut, satt internert på Bredtvet og ventet på deportasjon, uten hjelp fra norske myndigheter?

Det er et akutt behov for jødiske kilder og perspektiver. Hva med en jødisk oral history om flukten, hvor de overlevendes og etterkommernes egne kunnskaper og erfaringer settes i sentrum? Vi avslutter ordvekslingen med et tilbud:

Hvis dere skriver de gode bøkene, lover vi å gi dem ut.

Frode Molven er sjefredaktør for sakprosa i Vigmostad & Bjørke, men skriver her som dr. philos.

Les også

  1. Lite tillitvekkende fra Gyldendal

  2. Marte Michelet svarer forfatterne av «motboken»: Vi kunne vært allierte

  3. Min far henges feilaktig ut som profittdrevet flyktninglos | Jon Elling Whist

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.