Debatt

I filmfestivalenes tid

  • Jan Erik Holst
Programlederne Janne Formoe og Ingar Helge Gimle ønsker velkommen til Amandaprisen 2011 i Haugesund.

HAUGESUND. Den norske filmfestivalen i Haugesund har et ønske om å være både film-, by- og bransjefestival. Det fungerer ypperlig.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Hjørnesteiner. «Det finnes festivaler for byen og festivaler for filmen». Ordene er Prune Englers, en dynamisk leder for Festival International du Film de la Rochelle. Jeg besøkte henne i sommer i forbindelse med Joachim Triers presentasjon av sine egne filmer Reprise og Oslo 31. august og sin bestefar Erik Løchens intellektuelle filmfabler Jakten (1959) og Motforestilling (1973). Senere dro jeg til Cluj i Romania og Wroclaw i Polen med et program nyere norske filmer. Alle tre festivaler er sentrale i sine land og nyter stor anerkjennelse på ulike måter. De er bygget opp rundt fem sentrale hjørnesteiner:

  • Et solid kuratorfundament, dvs en kunstnerisk leder som vet å fremme sentrale regissører og tendenser og strømninger fra nye filmland.
  • Et konkurranseprogram, med hoved-, publikums— og kritikerpriser.
  • Et bredt utvalg av filmklassikere, med hommage-serier til nålevende kunstnere (Anja Breien var æresgjest i Wroclaw) og retrospektive serier viet sentrale mestere.
  • En stor deltagelse av kritikere, distributører, cinematekledere og programmerere fra andre festivaler.
  • Et høyt publikumstall, basert på tilreisende og fastboende filminteresserte mennesker, både yngre studenter og eldre konsumenter.

Bransjefestival

Det er dette som utgjør en god film-festivals fundament. Våre sentrale festivaler i Tromsø, Trondheim, Grimstad, Bergen og Oslo (Film fra Sør og OFF) er basert på disse prinsipper. I debatten om Haugesund-festivalen må det derfor være tillatt å hevde at Den norske filmfestivalen som er dens offisielle navn, primært er en kinobransje-festival, hvor høstens kinotilbud pakkes ut for norske kinosjefer og norsk presse, samt en nordisk filmbransje-festival, hvor de fem lands filmer vises for produsenter og distributører fra hele verden. Debatten blir derfor noe skjev ettersom Ingunn Økland anklager festivaldirektør Løvvik for å sementere en struktur uten å forstå eller forklare hva denne er. Styreformannen gjør det heller ikke, men inviterer i høflige politikervendinger Økland til å besøke festivalen. Man fristes til å spørre: Har hun aldri vært der?

Kanskje ligger problemet i at Haugesund-festivalen befinner seg i et triangel mellom norsk kinobransje, byens forventning og festivalens egen internasjonale markedsføring av seg selv? Den har et ønske om å være både film-, by- og bransjefestival, uten at eierne og bransjene helt har klart å enes om hva den skal være. Men hva så? Den fungerer jo ypperlig som den er, med hele triangelets fasetter i sin drift.

Salige ordfører Albert Nordengen siterte ofte et velkjent ordtak: «Det som fungerer skal ikke repareres. Haugesund har et sideprogram, et nordisk marked som styreformannen i sitt innlegg med rette lovpriser, det er sentralt for produksjon og distribusjon av nordisk film. Og ingen norsk kinosjef eller filmjournalist kan unnlate å dra til Sildabyen i august for å oppleve hovedfestivalen.

Unik

Ingen festivaler er like og jeg tør hevde at Den norske filmfestivalen i Haugesund er unik i verdenssammenheng, nettopp fordi den klarer å forene sine tre triangelhjørner. Feinschmeckerne kan jo dessuten glede seg til senere høst- og vinteropplevelser i Oslo, Bergen eller Tromsø, eller noen fine vårdager i Trondheim?

Les også

  1. Privatisert festival

  2. Åpen filmfestival

Les mer om

  1. Debatt