Kirken må unngå søtladen religiøsitet og slå fast at mørket preger oss alle | Espen Ottosen

Bare slik kan juleevangeliet ha noen fremtid i Norge – også etter at statskirken avvikles.

Den norske julen er idyllisk. Vi utsettes for stemningsfull julemusikk, stearinlys og julekrybber. Mange av dem som tar turen til kirken julaften ønsker seg joviale prester som bidrar til den gode stemningen. Problemet er at kirken mister all relevans hvis den bare gir folk søtladen og tannløs religiøsitet.

Julens budskap – englenes ord om at det er «født dere en frelser» – gir bare mening hvis det også løftes frem at vi mennesker befinner oss i mørket. På julaften skal blant annet Jesaja 9,2 leses i landets kirker: «Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys.» Våger prester å si at Jesus er det eneste sanne lys, og at grunnen til at vi trenger ham er vårt eget mørke?

Deilig er jorden

Jeg tror fremtidens julefeiring vil inkludere mange fulle kirker. Men det er de andre søndagene i kirkeåret som mest avgjør kirkens vei videre. Mange piler peker nedover. Det virker ikke som om den store tilpasningsevnen Den norske kirke ofte fremviser fører til økt oppslutning om kirkens arbeid.

Også i Norge er det mange som vil tro på noe som er større enn seg selv. Mange mennesker har en stor, religiøs interesse. Eksistensielle spørsmål berører også oss som lever i en moderne velferdsstat.
Den religiøse lengselen bør tas på alvor. Men kristendom er likevel noe annet enn å bidra til spirituelt velvære. Jesus kom ikke til vår verden for å dekke religiøse behov. Han kom fordi mørket hviler over vår verden. Derfor trenger vi en forsoner, en frelser og en veiviser. Mye mer må sies om vår verden enn «Deilig er jorden».

Et bekreftet dogme

Det er ikke så vanskelig, akkurat nå, å tro at «hele verden ligger i det onde» for å si det med et bibelord, 1 Joh 5,19. I Syria lider millioner etter en grufull borgerkrig. Altfor mange steder mangler mennesker grunnleggende rettigheter. I vestlige land øker politikerforakt og fremmedfrykten.

Den engelske forfatteren og journalisten C.K. Chesterton (ja, det var han som skrev krimromanene om Fader Brown) slo fast for mer enn hundre år siden at arvesynden (på engelsk «original sin» som kanskje best oversettes med «ursynden») er «det eneste kristne dogmet som er blitt empirisk bekreftet og fastslått gjennom 3500 år med menneskelig historie».
Ja, verden fremstår ganske dyster. Derfor er det flott at mennesker – med ulike livssyn – arbeider for en bedre verden. Men det kristne budskapet ligger like fullt på et annet plan. Kirken vil neppe bli mer relevant ved å fremstå som en slags politisk aktør. Det kristne håpet handler ikke dypest sett om en bedre verden, men om en helt ny verden der ondskap og urettferdighet er utryddet.

Kulturkristne må velge

En kristen kirke kan ikke være fornøyd med at mennesker mer eller mindre passivt beholder sitt medlemskap, tusler innom en kirke på noen høytidsdager og beskjemmet medgir at de er kristne, i det minste «kulturkristne». Siden julebudskapet setter mennesker på valg, må kirken gjøre det samme.
«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham», skriver Johannes i sitt juleevangelium (1,11). Det er dystre ord som utfordrer også i dag. Mennesker kan avvise juleevangeliet og kristne idealer selv om de er kirkemedlemmer, selv om de er døpt, selv om de er religiøst interessert. Det avgjørende er hva vi gjør med Jesus. Eller for å fortsette juleevangeliet til Johannes: «Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Det viktige for en kirke – om vi snakker om Den norske kirke som nå blir en fri folkekirke eller om andre kirkesamfunn – er ikke medlemskapstall. Langt mer avgjørende er det om mennesker forholder seg til barnet i krybben som verdens lys og derfor slutter aktivt opp om kirken.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.