«Kjære alle. Jeg er trygg nå. Natt til lørdag ble jeg skutt i pannen på London Pub.»

  • Espen Aleksander Evjenth
    Oslo
To personer ble drept og 21 såret under masseskytingen ved London pub og utestedet Per på hjørnet natt til lørdag.

Nå tenker jeg på hvor vi skal videre etter dette.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kjære alle. Jeg er trygg nå. Natt til lørdag ble jeg skutt i pannen på London Pub.

Kulen og de knuste bitene av kraniet mitt er operert ut av hodet. Det gjorde dyktige fagfolk på et sykehus i Oslo. Nå ligger jeg her på antibiotikadrypp og spiser Paracet, som er en underlig vanlig medisin å spise i en veldig uvanlig situasjon.

Jeg var på feil sted til feil tid. Samtidig var jeg vanvittig heldig med hvor kulen traff.

Det siste gjør at jeg får leve og fortelle om hva som skjedde.

Hvor går vi nå?

Akkurat nå tenker jeg først og fremst på å bli frisk. Slapper av så godt jeg kan, takker ja til sykehusprest, akuttpsykolog og mer smertestillende.

Nå tenker jeg også på hvor vi skal videre etter dette.

Så vidt jeg har klart å skjønne, ble masseskytingen utført av én enkelt person med mye vondt i seg.

Enkeltpersoners handlinger kan man aldri helt gardere seg mot. Likevel frister det å tenke at samfunnsdebatten har vært med på å gjøre Pride til et innbydende og legitimt mål.

Pride er mer enn Oslo pride

Pride er ikke en ideologi. Det er en drøss av forskjellige mennesker med helt forskjellige tanker og grunner til å være med på å feire alt vi har felles og alt som gjør oss spesielle.

Pride er kjærlighet til seg selv og til andre. Pride er synlighet og stolthet.

Pride er overraskende god fritert kylling-taco i Pride park, punkkonsert på Youngstorget og et gjensyn med gamle venner du nesten hadde glemt at du likte å henge med. Det er ungdommer i alle aldre som kommer til byen for å finne seg venner, en flørt og en kjæreste – eller hvis de er ekstra heldige – seg selv.

Pride kan være større og romme enda flere enn organisasjonene våre makter alene

Pride er mer enn Oslo pride. Det er parader, fest og flagg over hele landet. Det er erfarne folk i alle aldre som står og kikker på når de som er med for første gang i paraden, går forbi. Folk som roper hurra – og ser at ryggen blir rettere, pusten blir roligere og at hjertet hamrer hakket mer bestemt i brystet på de nye.

Pride er både en stor del av den skeive bevegelsen og noe som kan være større og romme enda flere enn organisasjonene våre makter alene.

Hvis du trenger noe å hate

Denne gangen var det jeg som ble truffet av en kule i pannen. Men det var nok ikke meg gjerningsmannen siktet på. Han siktet mot oss alle. På fellesskapet vårt, tryggheten vår og kjærligheten vår. Kanskje traff han også – men om man kan reparere et hull i et hode, så kan man reparere mye av det andre han ødela.

Jeg vet ikke hvordan man gjør det, men jeg tenker at man trenger flere enn en kirurg for å få det til. Vi trenger samboeren som kommer med sjokolade og pizza. Vi trenger venner og kolleger som sender kjærlighet på SMS. Vi trenger den fremmede damen som holder hodet ditt stabilt i fanget gjennom alt kaoset, og vi trenger å prate litt med mamma og pappa. Så må du oversette persongalleriet til ditt eget liv og dine egne nære – sånn her er det for meg.

Om man kan reparere et hull i et hode, så kan man reparere mye av det andre han ødela

Hvis du trenger noe å hate, så vil jeg at du skal prøve å hate det konkrete som har skjedd. Ikke noen andre eller noe annet. Jeg tenker på de døde, på de andre skadede, og på hvor lei jeg er for at paraden jeg har gledet meg til i flere år, ikke fikk bli som den skulle. Til slutt tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i Norge med det helsevesenet vi har her. Jeg er i både gode og trivelige hender.

Ta vare på hverandre, og bli med på noen av tingene som helt sikkert kommer til å skje de neste ukene. Jeg blir med igjen når jeg er frisk og rask!

Stor klem fra meg så lenge.

Innlegget ble først publisert på Facebook og deles med forfatterens tillatelse.