Integreringspolitikk for morgendagens Ukraina
De ukrainske flyktningene som kommer til Norge nå, bør forberedes på gjenoppbygging av hjemlandet.
Dersom anslagene slår til og det kommer 35.000 flyktninger til Norge, vil det sette oss på en enorm prøve. Aldri før har vi tatt imot og bosatt så mange mennesker på så kort tid.
Det er rekordmange mennesker som skal finne sin plass på norske arbeidsplasser, på skoler og i lokalsamfunn. Samtidig bør vi ta innover oss at mange trolig vil tilbake. På den måten kan Norge bidra til en generasjon som skal gjenoppbygge landet sitt.
Jobben blir massiv
Når flyktninger kommer til Norge, kommer de inn i et omfattende integreringsmaskineri. Vanligvis skal det kartlegges hvilken kompetanse de har med seg, før de bosettes. Deretter skal de delta i et introduksjonsprogram for å få opplæring i blant annet norsk språk og samfunnsliv.
Det skal også settes et sluttmål om videre arbeid eller utdanning for den enkelte deltager i programmet.
Kommunenes sentralorganisasjon har allerede bedt om unntak fra mange av disse kravene fordi jobben rett og slett blir for massiv med tanke på den store tilstrømmingen som ventes.
Kommunene har rett i at situasjonen kommer til å sette systemene våre på prøve, og ikke bare fordi det kommer såpass mange. Premisset for norsk integreringspolitikk er at de som kommer, skal integreres best mulig i det norske samfunnet. Systemet er med andre ord laget med en tanke om at de aller fleste kommer til å bli værende.
For flyktningene fra Ukraina kan det fort vise seg å være annerledes.
Vi må tenke klokt
Krigen i Ukraina må ta slutt på et tidspunkt. Selv om de materielle ødeleggelsene og menneskelige lidelsene allerede er store, er det grunn til å tro at mye vil stå igjen. En sterk nasjonal fortelling, et historisk og kulturelt fellesskap og en samlende kriseledelse er noen av bestanddelene.
I tillegg kommer et massivt gjenoppbyggingsprosjekt som vil ha et samlet Europa i ryggen. Den jobben er det lett å se for seg at mange vil ønske å bidra til.
Det betyr at vi må tenke klokt rundt hvordan vi skal benytte tiden flyktningene er i Norge. Jeg tror det bør bety i hvert fall tre ting.
1. Hva vil de bidra med når de reiser tilbake?
For det første bør ikke flyktningene bare spørres om hva de ønsker å gjøre i Norge, men hva de ser for seg å gjøre hvis de reiser tilbake. Det er viktig at også ukrainske flyktninger deltar i det norske samfunnet mens de er her, men det er enda viktigere at de kan bidra positivt i gjenoppbyggingen av sitt eget land. Tilbudene de får i Norge, bør gjenspeile dette.
2. De bør lære engelsk
For det andre kan det være vel så viktig at de lærer engelsk som norsk. Sannsynligvis bør de tilbys begge deler, men det er trolig en mer verdifull innsats å gjøre en generasjon vestvendte ukrainere i stand til å kommunisere godt med Europa og USA.
3. Kunnskap om demokratiske prosesser og institusjoner
For det tredje bør undervisningen i samfunnskunnskap intensiveres. Når Ukraina skal gjenoppbygges, vil det ikke bare være nødvendig med stål og betong, men også kunnskap om demokratiske prosesser og institusjoner. For ikke å snakke om verdien av et velorganisert arbeidsliv og en sterk fagbevegelse.
At det særlig er kvinner og barn som kommer til Norge, er svært positivt i dette perspektivet. Kvinner som kommer tilbake til Ukraina med kunnskaper om demokrati, styring og forvaltning, kan bidra til både nasjonsbygging og likestilling.
Norske myndigheter og kommuner fortjener ros for å ha snudd seg raskt rundt for å ta imot en rekordtilstrømming av flyktninger fra Ukraina. Det kan selvsagt skje at mange ønsker og har grunnlag for å bli lenge i Norge. Men politikken bør ta utgangspunkt i at mange trolig vil tilbake for å bidra til gjenoppbyggingen. Derfor bør dagens integreringspolitikk legge til rette for morgendagens Ukraina.
