Fri oss fra et liv i evig lockdown
FN-konvensjonen for funksjonshemmede må tas inn i norsk lov.
De siste to årene har samfunnet fått kjenne på hva det vil si ikke å kunne leve fritt. Ikke å kunne møte sine kjære, gå på skolen eller på jobb.
For mange funksjonshemmede er det å bli stengt inne og holdt utenfor ikke unntaket, men det som preger hverdagen.
Rettigheter er ikke abstrakte
Menneskerettigheter er ikke noe abstrakt som bare betyr noe for politikere og samfunnsdebattanter. De handler om retten til selv å bestemme hvilket liv vi skal leve.
Norge har erkjent at ikke alle automatisk får samme muligheter. Vi har derfor gjort barne-, kvinne- og rasediskrimineringskonvensjonene til norsk lov.
Det er oppsiktsvekkende at Norge ikke har gjort det samme med FN-konvensjonen for funksjonshemmede, CRPD.
FN-komiteen som vurderer hvordan Norge ivaretar rettighetene, har konstatert at vi på mange områder bryter med CRPD. For mange gjør mangelen på rettigheter at man ikke får:
- Velge når man skal legge seg, stå opp, om man får gå på do, og hva og når man vil spise.
- Gå på nærskolen med nabobarna eller være sammen med dem på fritiden.
- Reise ut av kommunen.
- Styre eget privatliv, for eksempel når man får mange ulike mennesker inn i hjemmet i løpet av en uke.
- Ta utdanning, engasjere seg, ta del i arbeidslivet og ha et sosialt liv.
- Velge å gifte seg eller få barn og hvor man skal bo.
Kostnadskrevende brukere
Vi er nærmere en femtedel av landets befolkning, men oppfattes som bare å fylle én funksjon: Å være kostnadskrevende brukere.
På mange måter har Norge gjort oss til det. Få fullfører utdanning, godt under halvparten av oss får delta i arbeidslivet.
Politikerne er opptatt av utenforskapet og hva det koster Norge. Får vi selv bestemme assistansen vi trenger, er det dokumentert langt rimeligere enn at helsebyråkratiet sperrer oss inne.
Får flere mulighet, assistanse og tilrettelegging til å delta, vil det skape store verdier.
Men når funksjonshemmede må ta til takke med passivt å motta tjenester i Norge, vil forestillingen om at vi er en samfunnsbyrde bestå. Derfor må vi snu perspektivet.
Ny mulighet
Nå har vi en ny mulighet. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) mottok nylig 27.600 underskrifter med krav om at CRPD må tas inn i menneskerettsloven.
Hun sier hun er brennende opptatt av at konvensjonen skal inn i lovverket, og vi har tro på at regjeringen holder løftet de har gitt i Hurdalserklæringen.
Men hver dag brytes våre rettigheter.
Vi er utålmodige. Det gjelder vår hverdag og vår selvsagte rett til å styre eget liv.
De følgende står bak innlegget:
Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba Independent Living Norge
Berit Vegheim, dagleg leiar i Stiftelsen Stopp diskrimineringen
Janne Skei, dagleg leiar for Samarbeidsorganet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO)
Marianne Knudsen, leiar for Norges handikapforbunds ungdom (NHFU)
Lena Iren Horie, leiar for Foreningen for funksjonshemmede foreldre
Roger Håkon Skar, generalsekretær i studieforbundet Funkis
Randi Ødegaard, styreleiar i Norsk nettverk for down syndrom
Cathrine Schumann, dagleg leiar i JAG assistanse
