Debatt

Vi må samarbeide med Taliban

  • Kristian Berg Harpviken
    forsker, Institutt for fredsforskning (PRIO)
  • Geir Ulfstein
    Professor emeritus, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Mat deles ut i Kabul. Bildet er fra 16. februar i år.

Det er ingen vei utenom.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den afghanske befolkningen står overfor en humanitær katastrofe. 23 millioner afghanere, mer enn halvparten av befolkningen, sulter. FN har varslet at 1 million afghanske barn risikerer å dø.

I denne situasjonen er det ingen vei utenom å samarbeide med dem som kontrollerer landet, nemlig Taliban, for å avhjelpe nøden.

USA og dets allierte har et opplagt ansvar. De sto for en militær intervensjon som i 2001 skulle beskytte mot internasjonal terror, men som utviklet seg til 20 års krigføring i landet.

USA og andre land stritter imidlertid imot samarbeid, ut fra Talibans historie med toleranse for terrorisme og deres humanitære overgrep. Disse landene vil unngå alt som kan anses som anerkjennelse av regimet.

Dette hensynet var viktig under samtalene med Taliban på Holmenkollen i slutten av januar. For Taliban var dialogen med vestlige land viktig, selv om deres ministre ble nektet muligheten til å møte utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) eller andre på samme nivå.

Hvem representerer et land?

Det er riktig, slik blant annet den norske regjeringens legger til grunn, at det ikke er noen folkerettslig plikt til å anerkjenne andre staters regjeringer. Men stater kommer ikke utenom spørsmålet om hvem som skal anses å kunne representere et land i folkerettslig sammenheng.

Dette gjelder alt fra hvem som skal representere Afghanistan i FN, til hvem som skal holdes ansvarlig for at landet overholder sine internasjonale forpliktelser knyttet til spørsmål som menneskerettigheter, miljø og bekjempelse av terrorisme.

I folkeretten har anerkjennelse tradisjonelt vært basert på hvem som har effektiv kontroll over territoriet. Det har i de senere år riktignok vært hevdet at det også må legges vekt på hvorvidt regimet har kommet til makten i samsvar med den nasjonale konstitusjonen, og om det respekterer internasjonale menneskerettigheter.

I den afghanske sammenhengen er det ingen som på en troverdig måte kan konkurrere med Taliban når det gjelder kontroll over landet. Taliban har uttalt at de arbeider med en ny konstitusjon. Menneskerettssituasjonen er utfordrende, men beskyttelsen av sivilbefolkningen krever et samarbeid, nettopp med Taliban.

Frysing av midler bidrar til kollaps

Frykten for å signalisere anerkjennelse kommer til uttrykk når USAs president Joe Biden vil beslaglegge midlene til den afghanske sentralbanken på 7 milliarder dollar. Han vil sette halvparten i et humanitært fond til den afghanske befolkningen. Den andre halvparten skal dekke erstatning til ofrene etter terrorangrepet 11. september 2001.

USAs frysing av sentralbankens midler bidrar til kollapsen i Afghanistans finanssystem. Folks sparepenger synker raskt i verdi. Det blir umulig å ta ut penger. Det blir vanskelig for bistandsaktører og andre å kjøpe varer eller betale ut lønninger. Dermed bidrar frysingen til den humanitære katastrofen.

Beslagleggelsen strider mot folkerettens regler om immunitet, som hindrer at midler fra fremmede staters sentralbanker disponeres til de formålene USA har bestemt. Dessuten provoserer denne handlingen naturlig nok Taliban.

Ikke alt samarbeid er anerkjennelse

Det er ikke alle former for samarbeid med Taliban som folkerettslig kan anses som en anerkjennelse av regimet. Norge har en lang tradisjon for konsultasjoner med ulike stridende grupper, uten at dette bør ses som en anerkjennelse.

Møtene på Holmenkollen må ses i en slik sammenheng. Men samarbeidet med Taliban må gå videre.

Det er ikke mulig å kanalisere bistand gjennom FN og frivillige organisasjoner uten en forståelse med Taliban. Dette gjelder den humanitære hjelpen, men også utdanning og helse. For eksempel må Taliban gi tilgang til ansattelister dersom støtte skal gis til lærere for å sikre jenter og kvinner utdanning på alle nivåer. Tilsvarende vil gjelde innen helse og andre sektorer.

Det er nødvendig å prioritere at bistand når frem, selv om det innebærer et samarbeid med Taliban. Så får den formelle anerkjennelsen av regimet eventuelt være en gulrot dersom Taliban gjør sitt for at bistanden kommer frem til befolkningen, og at menneskerettighetene respekteres.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Afghanistan
  2. Taliban