Kort sagt, mandag 22. august

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Skammen over å belaste pårørende. Forkjøpsrett på OBOS-boliger. Fordeler med digitalisering. Her er dagens kortinnlegg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Likebehandling av psykisk og fysisk lidelse

Hensynet til de pårørende er ofte fokuset når det gjelder psykisk sykdom. Det er også tilfellet i Frode Thuens spalte i A-magasinet 9. august. Den som lider, blir omtalt som en som sliter ut de nærmeste. Jeg reagerer på Thuens gjentatte forslag om å vurdere å bryte med de som er sårbare for psykdom. Det er urettferdig, og fokuset er langt fra på den som lider.

Tilsvarende forslag om å bryte med en som er fysisk syk synes ikke å være akseptert i samfunnet. Jeg tviler for eksempel på at en lege ville foreslått å vurdere å bryte båndene med en som har diabetes eller andre mer alvorlig former for fysiske lidelser. Jeg tror ikke spørsmålet til en som lider fysisk, vil være hvordan det går med familien.

Da jeg skrev om min sårbarhet for bipolar lidelse i Aftenposten i 2011, var nettopp reaksjonen til de aller fleste som leste artikkelen, et spørsmål om hvordan det gikk med familien min. Jeg lurte på hva jeg skulle svare. Det var vanskelig, fordi jeg ble så skamfull og redd for at jeg var en belastning. Jeg fant noen standardsvar som brøt gjennom skammen spørsmålet innebærer for en som er psyk. Jeg svarte at «takk, det går bra».

Leser man boken til komikeren og forfatteren Rigmor Galtung om hennes sårbarhet og bipolare sykdom, ser man hvordan hensynet til de pårørende er ivaretatt, men også hennes bekymring langs denne aksen.

Jeg håper artikler fremover kan ta innover seg dette. Kanskje neste person som er åpen, slipper skamfulle spørsmål. Og kanskje psyke slipper å bli stående alene i psykdommen.

Karin Yrvin, spesialrådgiver


Forkjøpsretten fungerer godt

Aftenposten omtalte søndag 14. august praksisen enkelte meglere bruker ved avklaring av forkjøpsrett på brukte OBOS-boliger. Tirsdag 16. august hevder samme avis på lederplass at vår forkjøpsrett svikter og spør retorisk om den står for fall. Faktum er at forkjøpsretten fungerer godt. Rundt 30 prosent av alle brukte OBOS-boliger som blir lagt ut for salg, blir kjøpt med forkjøpsrett.

Aftenposten retter søkelyset mot en praksis hvor megler og selger ønsker å avklare forkjøpsretten før boligen legges ut i markedet. Altså at selger kan avklare om det er noen som er interessert i å benytte seg av forkjørsretten, før boligen blir lagt ut i marked på Finn.no. Hos OBOS Eiendomsmeglere er det fast praksis at utlysningen for forkjøp gjøres samtidig som boligen legges ut i markedet. Faktum er at 70 prosent av alle brukte OBOS-boliger som selges, ligger ute i markedet samtidig som de er tilgjengelige på våre nettsider hvor man kan melde forkjøp.

OBOS ønsker at alle eiendomsmeglere skal følge samme praksis som oss, men det er lovverket som gir rom for såkalt forhåndsavklaring. Det som oppfattes som et problem for enkelte kjøpere, er det altså lovverket som gir rom for, ikke OBOS. Alle som ønsker å bruke forkjøpsretten sin, kan enkelt sette opp et relevant søk blant alle boliger som legges ut på våre nettsider. Alle brukte boliger gjøres tilgjengelig hos oss og kontaktinformasjon til megler som er ansvarlig for salget, er alltid oppgitt. Forkjøp kan også meldes enkelt i OBOS-appen. Vi jobber med å forenkle løsningen ytterligere, blant annet slik at man ikke trenger å legge inn dokumentasjon for finansiering flere ganger. Det er for øvrig helt uforpliktende å melde forkjøp.

Å avvikle forkjøpsretten vil være i direkte strid med et viktig prinsipp i landets mange borettslag. Forkjøpsretten bidrar til å sikre gode og stabile bomiljøer, og andelen OBOS-medlemmer som benytter seg av den rettigheten viser at systemet fungerer godt.

Mona Johansen, avdelingsleder forkjøp i OBOS


En gamlings hyllest til digitaliseringen

I ei tid der gamlinger står fram og sier at de er ofre for digitaliseringen, føler jeg et behov for å gå motsatt vei. I Aftenposten fredag 25. juli leste jeg en 80-årings tanker om digitalisering. Digitaliseringen er kommet altfor langt, mente han. En som er 80 år i 2022 var 60 år i 2002. Det har vært nok av tid til å skaffe seg kunnskap og erfaring. En nysgjerrig 60-åring ville raskt kunne sette seg inn i teknologiens brukergrensesnitt. Jeg ser imidlertid at departementets opptreden overfor 80-åringen var kritikkverdig.

Mange satte seg ikke inn i teknologien da den kom. Kanskje tenkte man at dette bare var et blaff. Slik var det på ingen måte. Bare formidlingen av skrift var en nyvinning minst på høyde med Gutenbergs trykkeriteknologi. Det er naturligvis legitimt at en 80-åring klager sin nød. Men det er ugreit å klage på vegne av gruppen «de eldre». Om jeg vil være med i et «eldreopprør»? Nei, vi er en gruppe som blir stakkarsliggjort nok allerede.

Du verden så mye jeg etter fylte 76 år har hatt og har nytte av IKT. Ikke minst for å ha oversikt over min økonomi. For eksempel regninger som jeg ellers kunne ha glemt, de betales lettvint gjennom nettbanken. Dit kommer faktisk også resultatet av skatteoppgjør.

Hogne Vindenes, Kongsberg