Er vi bekymret for at «rare meninger» ikke får plass i ordskiftet? Nei.
Aftenpostens kommentator bommer grovt.
I en kommentar med tittelen «Det skal være vanskelig å ha rare meninger» i Aftenposten 13. juni tar Andreas Slettholm utgangspunkt i vår kronikk om det norske ordskiftet rundt Russlands angrepskrig på Ukraina.
Vi ønsker oss diskusjon. Vi er glade for at kronikken engasjerer. At vi har ulike syn på kvaliteten på ordskiftet, er også en ærlig sak.
En gjennomskuelig hersketeknikk
Men Slettholms kommentar bommer på vårt viktigste anliggende. Den kritiserer oss for ting vi hverken har sagt eller ment. For det første er det ingenting i vår tekst som gir grunnlag for å sette oss i bås med aktører som Glenn Diesen eller Pål Steigan.
Det er en effektiv, men gjennomskuelig hersketeknikk å ta vår kritikk av ordskiftet til inntekt for én bestemt front. Samtidig er det nettopp ideen om at det er to fronter i ordkrigen som bidrar til å svekke ordskiftet.
Vårt hovedpoeng er ikke at for få stemmer slipper til i debatten. Problemet er hvilke saker og hvilke perspektiver som går under radaren på grunn av ordskiftets karakter. Saker som har langt større betydning for Norge enn mye av det som tar plass i dag.
Vi er med andre ord ikke bekymret for at det som Slettholm omtaler som «rare meninger», ikke får plass. Det som bekymrer oss, er at mange av de viktigste spørsmålene kommer i skyggen av uvesentligheter, slagordpregede innlegg, falske motsetninger og personkonflikter.
Evner å forklare komplekse spørsmål
Akkurat nå står Norge og verden i en helt eksepsjonell krise. Krigen kommer på toppen av en klima-, energi- og matkrise og en pandemi. Spørsmål som må håndteres, og som vil føre til kostnadskrevende omstillinger. Våre politiske ledere vil derfor måtte gjøre langt tøffere prioriteringer. I vår kronikk spør vi hvordan vi som samfunn skal håndtere det.
Vi mener at alvoret i situasjonen må speiles i et saklig og bredt ordskifte som ikke bare utfordrer, men som også evner å forklare komplekse spørsmål og grunnleggende dilemmaer.
Det handler til syvende og sist om å forsvare og bevare det norske demokratiet og tillitssamfunnet.
Vi bygger ikke motstandskraft gjennom å karakterisere andres politiske synspunkter som «rare» eller «marginale». Det gjør vi gjennom et offentlig ordskifte som bygger på kunnskap, og bidrar til forståelse for alvoret i de valgene vi som samfunn står overfor.
