Debatt

Vi trenger ikke velge klimatiltak. Vi må gjennomføre alle.

  • Sigrun Aasland
    Sigrun Aasland
    Leder, Miljøstiftelsen ZERO
Et av klimapolitikkens største problem har lenge vært uforståelige referansebaner og diffuse mål som ligger flere tiår frem i tid, skriver debattanten. Bildet viser Sermilikfjorden på Øst-Grønland.

Klimapolitikken forsinkes av vanskelige regnestykker. Dem kan vi nå legge bort.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gjennom tre tiår med klimapolitikk har globale utslipp økt, og norske utslipp har stått stille. Det er lite oppløftende. Summen av alle lands klimapolitikk er ikke nok til å avverge katastrofale endringer på Jorden. Likevel, utsiktene til utslippskutt i årene som kommer, er langt bedre nå enn de var for bare få år siden.

Tre endringer gir meg håp om at det er mulig å lykkes.

Diffuse og abstrakte mål

For det første er det ikke lenger tvil om at klimaproblemet finnes, og må løses. Mange har påpekt at alvoret var dypere i Glasgow enn på tidligere klimatoppmøter. Så godt som alle nasjoners ledere erkjenner nå at noe må gjøres om verden skal unngå store flyktningstrømmer, ekstremvær og ødelagte livsgrunnlag.

For det andre er abstrakte klimamål blitt til konkret nasjonal politikk som det er mulig å krangle om. Et av klimapolitikkens største problemer har lenge vært uforståelige referansebaner og diffuse mål som ligger flere tiår frem i tid. Når målene ikke er nådd, er både mål og politikere for lengst byttet ut.

Sigrun Aasland leder miljøstiftelen ZERO.

Vil koste mye penger

Nå vet vi at transportsektoren må elektrifiseres, at hydrogen er en avgjørende energibærer, at kull må byttes ut med fornybar energi i hele verden, og at vi blir nødt til å fange og lagre CO₂. Stadig flere innser også at oppgaven bare kan løses om kostnadene ved omstilling fordeles mer rettferdig enn i dag. Vi kan slutte å diskutere hvilke klimatiltak vi skal prioritere.

Alt må gjøres. Den som vil ta noe ut, må legge noe annet inn.

Når målene ikke er nådd, er både mål og politikere for lengst byttet ut

Tar vi alle tiltakene fra Klimakur fra 2020, legger på alle industriens egne forslag fra Prosess21 og plusser på enda noen til, er målet om 55 prosent kutt innen 2030 krevende, men mulig. Det vil bare koste mye penger.

Barnebarn

Derfor handler den tredje erkjennelsen som gir meg litt håp, om barnebarn og verdien av det som er foran oss. Vi behandler fremtiden som en fjern koloni der vi dumper vårt avfall og våre problemer, skriver Roman Krznaric i boken «Hvordan tenke langsiktig». Vår manglende evne til å verdsette fremtiden er et kjent fenomen i adferdsøkonomien.

Men også her er noe i ferd med å endre seg: barnebarn. I valgkampen bedyret statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) at han hadde lovet sine barnebarn å løse klimakrisen. I Glasgow viste Tuvalus finansminister Seve Paeniu frem sine barnebarn med en bønn om at de skulle ha et land å bo i. Fremtiden har kommet nærmere, og vi kan se den nå.

Fremtiden har en verdi

Klimarisikoutvalget i 2018 slo fast at mislykkes vi, er konsekvensene så katastrofale at det ikke engang gir mening å tallfeste dem. Antagelig er dyre klimatiltak dermed likevel billigst, selv om gevinsten først kommer en generasjon eller to frem i tid.

Klimarisikoutvalget og barnebarna representerer hver sin ende av fakta og følelser. Men de har til felles to viktige erkjennelser som klimasaken trenger. For det første at nedsiden er uendelig. For det andre at fremtiden har en verdi, når den bare kommer nær nok.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Spørsmålet ingen stiller, er hvordan vi ønsker å dø

  2. India nektet å fase ut kull. Nå holdes skolebarn i New Delhi hjemme på grunn av luftforurensing.

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. CO2
  3. Klima
  4. Fornybar energi