Debatt

Hva vil staten med «klimabedriftene» Statkraft og Equinor?

  • Jørgen M. B. Grønneberg
    Jørgen M. B. Grønneberg
    Strategisk rådgiver
Innleggsforfatteren tar til orde for sammenslåing og børsnotering av Equinor og Statoils virksomheter for «grønn elektrifisering» og «flytende fornybar energi». Bildet viser Equinors Hywind Buchan vindmølleanlegg utenfor Skottland.

Det bør etableres ett nytt norsk børsnotert «klimalokomotiv», bestående av Statkraft og Equinors divisjon for «Nye energiløsninger».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Våre to viktigste «klimabedrifter» er Statkraft, der staten eier 100 prosent, og Equinor, der staten eier 67 prosent (pluss Folketrygdfondets andel på 3,45 prosent).

Regjeringen har nettopp lagt frem sin klimaplan for halvering av utslipp av klimagasser i Norge. Innholdet var ikke uventet, dog svært skuffende. Planen sier ikke noe om hvordan staten vil bruke sitt eierskap i disse to «klimabedriftene» for å bidra til utslippsreduksjoner ute og hjemme.

Planen tar kun for seg klimatiltak med effekt på nasjonale utslippsproblemer. Dette betyr svært lite i et globalt perspektiv. Og det betyr mindre enn hva disse to bedriftene kan levere i globale markeder for fornybar energi, som er avgjørende for å oppnå utslippsreduksjoner som oppfyller togradersmålet.

Staten har de beste intensjoner. I innledningen til regjeringserklæringen fra januar 2019 (Granavolden-plattformen) heter det at «Regjeringen vil føre en ambisiøs klima- og miljøpolitikk». I avsnitt 12 om klima og miljø presiseres det at «Norges posisjon som en av verdens ledende energinasjoner, også innenfor fornybar energi, skal opprettholdes og videreutvikles».

Globalt potensial

Men i politikken blir ikke alltid ord til handling. I eierskapsmeldingen fra 2019 står det:

«Statens begrunnelse for eierskapet i Statkraft er å eie norske vannkraftressurser samt opprettholde et ledende teknologi- og industriselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge. Dette bidrar til utvikling av norsk kompetanse innenfor fornybar energi.»

Statkraft er Europas største leverandør av fornybar energi, med en antatt børsverdi vurdert til rundt regnet 250 milliarder kroner.

Selskapets globale potensial innen «grønn elektrifisering» låses inne så lenge staten fastholder 100 prosent eierskap. En børsnotering vil gi selskapet tilgang til nødvendig kapital til storskalainvesteringer i fornybar energi «der det betaler seg».

Også dette er fra eierskapsmeldingen:

«Equinor er et internasjonalt teknologi- og energiselskap hvor hovedaktiviteten er produksjon av olje og gass. Statens begrunnelse for eierskapet i Equinor er å opprettholde et ledende teknologi- og energiselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge.»

Equinor er det mest verdifulle selskapet på Oslo Børs, verdsatt til 509 milliarder kr (8. januar 2021). Antagelig 100 milliarder kr av dette kan tilskrives fornybar energi utviklet i løpet av de to siste tiårene, mest innenfor havvind.

Det nyopprettede forretningsområdet «Nye energiløsninger» vil høyst sannsynlig få en svært sentral plass når selskapets nye konsernsjef, Anders Opedal, presenterer sin oppdaterte strategi for konsernet på kapitalmarkedsdagen i juni 2021.

Les også

Equinor får ny gigantkontrakt på havvind i New York

Børsnotert «klimalokomotiv»

En kikk i historiebøkene vil vise at siste del av forrige århundre skapte et fåtall «global fossile champions», som har bidratt til klimaendringer med mulige eksistensielle konsekvenser. Disse har i dag børsverdier på tre-fire ganger Equinor, med like attraktive utbytter til eierne. En kikk i glasskulen tilsier at disse gradvis må og vil marginaliseres.

Glasskulen sier også at vi, i løpet av det kommende tiåret, vil se fremveksten av noen få «global renewable champions» som vil nærme seg tilsvarende børsverdier. Staten kan gjøre enkle grep for å bringe én norsk bedrift i beste posisjon til å bli en av de få.

Dette kan gjøres ved å etablere ett nytt norsk børsnotert «klimalokomotiv», bestående av Statkraft og Equinors divisjon for «Nye energiløsninger». Det nye konsernet vil beherske to helt ulike næringskjeder fra energikilde til sluttbruker:

• «Grønn elektrifisering» med utgangspunkt i Statkraft, supplert med havvind og solenergi fra Equinor.

• «Flytende fornybar energi» med utgangspunkt i Equinors divisjon med vekt på hydrogen og karbonlagring. Det siste igjen supplert med biodrivstoff fra Statkraft.

Hvis en sammenslåing stilles på vent, bør staten uansett instruere de to selskapene om å gjøre industrielle prioriteringer i overensstemmelse med dette. Samtidig bør Statkraft få adgang til kapitalmarkedet ved børsnotering på linje med Equinor.

Begge selskapenes næringskjeder vil få en vekst ulikt alt annet i nyere tid. Dette som en konsekvens av Parisavtalens intensjon om karbonnøytralitet innen 2050. Det gir muligheter for begge til å bli «global champions» i sine respektive markeder.

Skattebetalernes risiko

Vil staten eie 2/3 av det nye «klimalokomotivet», gir børsnotering rom for å hente inn rundt regnet 150 milliarder kr i ny egenkapital i tillegg til ledig kapital i selskapet. Gitt medinvestorer (50 prosent) og lånefinansiering (30 prosent) i nye prosjekter, kan dette gi en investeringsevne i fornybar energi ute og hjemme på opp mot 500 milliarder kr.

Uten «fornybart» blir produksjon av olje- og gass Equinors kjernevirksomhet, slik eierskapsmeldingen presiserer. Den nye konsernsjefen kan og vil drifte dette «til beste for dem som er eiere».

Men det er uforståelig og uakseptabelt at norske skattebetalere skal eie 70 prosent av dette selskapet på toppen av den enorme finansielle risikoen den norske stat er eksponert for i petroleumssektoren. Et nedsalg til 34 prosent, som i Norsk Hydro, vil sikre hovedkontor i Norge og kan frigjøre godt over 100 milliarder kroner, gjerne til fordel for ytterligere investeringer i fornybar energi.

Et slikt nytt norsk «klimalokomotiv» vil, ved sin etablering, ha en investeringsevne innen fornybar energi ute og hjemme som kan føre til utslippsreduksjoner godt over årlige norske utslipp i 2019 (50,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter). På sikt flere ganger dette.

Inntektsveksten for statskassen og sysselsettingseffekten av det nye «klimalokomotivet», vil dessuten sammenfalle med og mer enn kompensere for tilsvarende bortfall på grunn av nedskalering av petroleumsaktivitetene.

For å si som Bellona-stifteren Frederic Hauge: «Å utelate industrien fra klimaplanen er en tabbe.»

Artikkelforfatteren har skrevet boken Hvem kan løse klimakrisen? Om klima og lederskap.

Les også

  1. Takk, oljen

  2. Betatt av vinden, tatt av stormen

  3. Statkraft sier nei til havvind

Les mer om

  1. Fornybar energi
  2. Equinor
  3. Statkraft
  4. Børsnotering