En samtykkelov kunne skånet meg for overgrep
Mange mangler helt nødvendig kunnskap for å ta gode valg.
Omfanget av voldtekter i Norge vil ikke reduseres før hver og en av oss tar samtykke på alvor. Mine dyrekjøpte erfaringer viser at vi trenger et betydelig kunnskapsløft - og en samtykkelov.
Urovekkende mange nordmenn i 20-årene har hatt ufrivillig sex, ifølge NRK. 42 prosent av kvinner har opplevd det én eller flere ganger. Blant mennene oppgir 15 prosent det samme. Vi kan alle være enige om at det utgjør et enormt problem.
Jeg er selv en del av de 42 prosentene, og jeg kan nesten ikke tro at Norge fortsatt vender ryggen til voldtektsutsatte.
Ennå ikke flertall for samtykkelov
Sverige og Danmark har allerede fastslått i sine lover at sex alltid skal være frivillig, men pr. i dag er et «nei» i seg selv ikke nok for å kunne dømmes til voldtekt i Norge. Dette er politikerne tilsynelatende godt fornøyd med. Skal vi virkelig godta det?
Samtykkeloven er viktig fordi:
- Den vil være normgivende og tydeliggjøre hvor grensen går: Man er ikke seksuelt tilgjengelig inntil man sier nei, men heller seksuelt utilgjengelig frem til man gir samtykke.
- Flere voldtektsanmeldelser vil kunne etterforskes og forhåpentlig ende med rettferdig behandling i domstolen. (Det er fortsatt ingen som skal bli dømt før retten har funnet både den objektive gjerningsbeskrivelsen og subjektiv straffeskyld bevist utover rimelig og fornuftig tvil.)
Mangel på kunnskap
Det første punktet handler i hovedsak om behovet for bedre kunnskap. Et par hendelser jeg selv er blitt utsatt for, illustrerer det godt:
Jeg lot en date sove over hos meg. Han var i utgangspunktet en hyggelig fyr.
Da vi legger oss, tar han initiativ til sex, og jeg blir med på det, men merker fort at dette ikke er noe jeg ønsker. Jeg sier jeg har lyst til å sove, noe han respekterer, og vi legger oss dermed på hver vår side av sengen.
Når jeg har sovnet, våkner jeg av at han fingrer meg. Tidligere ville jeg nok latt ham fortsette fordi redselen tar overhånd, men med flere vonde erfaringer i bagasjen har jeg nå mot og sinne nok til å slå bort hånden hans.
Frykten for at han skal gjøre det igjen er imidlertid så stor at jeg velger å legge meg på sofaen i stua.
Idet han våkner morgenen etter, finner jeg på en unnskyldning for at han må dra.
Han blir fornærmet og spøker om hvor «slem» jeg er som kaster ham ut. Senere sender han en melding og spør om vi skal gjenta suksessen. Det er åpenbart at han ikke har registrert sitt eget overtramp.
Det er åpenbart at han ikke har registrert sitt eget overtramp
Omtrent det samme skjedde for mange år siden, da jeg ble voldtatt og ikke klarte å si nei, men «kun» prøvde å komme meg vekk fra det stramme grepet hans.
Morgenen etter, da jeg skulle rømme vekk derfra mens han var på badet, kom han meg i forkjøpet og skulle ha en klem før jeg gikk. Heller ikke han så ut til å ha noen anelse om hvilken smerte han hadde påført meg.
Historiene er mange
Dette er kun to eksempler på noe mange opplever. Og jeg tror grunnen til at disse menneskene selv ikke erkjenner hva de har gjort, er at de ikke har nok interesse for den de ønsker å ha sex med. Er lysten gjensidig? Samtykker hun til sex eller ikke?
Hadde de hatt en interesse for det, ville de som et minimum skjønt at det var betimelig å spørre meg om jeg hadde lyst eller ikke.
Overtrampene jeg beskriver, er ikke begått av mennesker med onde hensikter - det er jeg ganske sikker på. De er tvert imot helt vanlige folk som ikke har tenkt seg godt nok om og dermed begått en ond handling.
Vi lever i et samfunn hvor samtykke ikke løftes høyt nok
Hadde Norge hatt en samtykkelov, er det stor sannsynlighet for at mine opplevelser kunne vært unngått. De færreste ønsker å påføre andre smerte, men i mange tilfeller av ufrivillig sex er ikke gjerningspersonen klar over hva hen faktisk gjør.
Vi lever i et samfunn hvor samtykke ikke løftes høyt nok. Konsekvensen av dette er at mange mangler helt nødvendig kunnskap for å ta gode valg. En lov som fastslår at sex uten samtykke er voldtekt, vil kunne endre på dette.
Frida Marie Grande jobber i Amnesty International Norge, men skriver denne teksten som privatperson.
Aftenposten har vært i kontakt med personene som omtales. De ønsker ikke å kommentere innlegget.