Debatt

Hva vil Nasjonalmuseet med åpningsutstillingen?

  • Sverre Bjertnæs
    Sverre Bjertnæs
    Billedkunstner

Det er åpenbart at Nasjonalmuseet fra første stund gjør det klart at denne utstillingen ikke bare er blitt til på grunnlag av faglige kvalitetskriterier, og man kan spørre seg hvordan det føles for de utvalgte kunstnerne, skriver Sverre Bjertnæs. Foto: Hans O. Torgersen

«Banalt» er blant beskrivelsene museet selv bruker om kunstverkene de har valgt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nasjonalmuseet slapp for kort tid siden nyheten om hva åpningsutstillingen ved Norges nye museum vil være. Byggingen av museet har vært en stor nyhetssak over flere år, har kostet nærmere seks milliarder kroner, og åpningen vil være et av de få øyeblikkene der vi også har den internasjonale kunstverdenens øyne rettet mot oss. Så uvanlig er det faktisk at et land bygger seg et helt nytt nasjonalmuseum. Dette vil være den største kunstbegivenheten her til lands på flere tiår.

Til denne anledningen skulle man både kunne tro og forvente at Nasjonalmuseets kuratorer kom opp med en utstilling som sto i stil til øyeblikkets uvanlige karakter. En utstilling basert på en idé som ville oss noe. Som sa noe om hvorfor det nye bygget er en sårt tiltrengt styrking av det norske kunstlivet.

Har valgt å belyse utenforskap

«Jeg kaller det kunst» er tittelen Nasjonalmuseet har valgt seg. «Hva er god kunst? Og hvem bestemmer?» er spørsmålene museet fremhever på sine hjemmesider. «Jeg kaller det kunst» utforsker hvem som er innenfor og utenfor i kunstverdenen, skriver de videre.

Dette er jo betimelige spørsmål for et museum å stille.

Innleggsforfattern Sverre Bjertnæs (bildet) er billedkunstner. Foto: Dan P. Neegaard / heidi borud

Nasjonalmuseet sier på sine hjemmesider at de har valgt å belyse utenforskap gjennom to forskjellige strategier.

Den ene er å ha en fri innsendelse, der kunstverk laget både av profesjonelle og ikke-profesjonelle blir bedømt av museets kuratorer og til slutt får tommelen opp eller ned til om de får bli en del av utstillingen.

Den andre strategien er at de har reist landet rundt og besøkt atelierer, som de selv beskriver det. Hvordan de kom frem til akkurat disse atelierene, vites ikke.

Det eneste som kreves av alle de bedømte kunstnerne, er at de møter et felles kriterium: De skal ikke være innkjøpt i Nasjonalmuseets samling.

Med andre ord sier Nasjonalmuseets at deres utforskning av hvem som er innenfor og utenfor på kunstfeltet, er å gjøre et utvalg blant kunstnere de selv har valgt å holde utenfor.

Årets festspillutstiller

Når man ser på utvalget av kunstnere i utstillingen, ser man selvfølgelig fort at dette slett ikke utelukkende dreier seg om kunstnere som er utenfor kunstfeltet.

Den ene er Joar Nango, som er årets festspillutstiller og dermed mest innenfor av alle akkurat nå. Det er dessuten rimelig garantert at han før «Jeg kaller det kunst» har rukket å åpne, vil være innkjøpt i samlingen og dermed ikke lenger passer inn i museets «utforskning» av utenforskap.

Nasjonalmuseets kuratorer har hatt årevis å forberede seg på, men ender opp med en utstilling som har helt like kriterier som Høstutstillingen.

Les også

Kritiserer «lite publikumsvennlig» nasjonalmuseum

Mest som en fornærmelse

Hvem vet, kanskje hele denne utstillingen er et ironisk svar på Nasjonalmuseets krav om å bli «hele Norges nasjonalmuseum». At det er derfor de har passet på å inkludere kunstnere fra nesten alle landets kriker og kroker. I den ene lokalavisen etter den andre har man de siste ukene kunne lese gladnyheter om at en av byens egne kunstnere er antatt på selveste Nasjonalmuseet.

Det er åpenbart at Nasjonalmuseet fra første stund gjør det klart at denne utstillingen ikke bare er blitt til på grunnlag av faglige kvalitetskriterier, og man kan spørre seg hvordan det føles for de utvalgte kunstnerne.

Denne kuratoriske ideen legger seg et sted mellom sosiologi og kunstfag. Utenforskapet utstillingen er ment å belyse, ender mest som en fornærmelse mot flere av de utstilte kunstnerne.

«Banalt» er blant beskrivelsene museet selv bruker om kunstverkene de har valgt.

Slapp, populistisk gimmick

Så hva vil Nasjonalmuseet med denne utstillingen? Er det en ansvarsfraskrivelse som definisjonsmakt? Et selvironisk oppgjør med våre forventninger om at et nasjonalmuseum er den høyeste terskelen?

Etter Nasjonalmuseets lansering, sikkert stilig gjennomført med hjelp fra et reklamebyrå, er dessverre én ting allerede klart. Uansett hvordan denne utstillingen vil se ut når den er åpnet, vil den forbli en slapp, populistisk gimmick.

Det er ingenting i denne utstillingen som kan innfri intensjonene kuratorene begrunner ideen sin med. Til og med tittelen er dårlig tenkt. Ironien er for grunn, og grepet for lett.

Et slapt håndtrykk

Hva er Norges nasjonalmuseum? Det er spørsmålet museets ledelse vil at vi skal stille oss selv.

Jeg hadde i det lengste håpet at de med det nye bygget skulle vise oss et forsøk på et velbegrunnet svar på det. At de hadde en vilje til å ville oss noe. Kanskje til noe så konvensjonelt som å fortelle oss deres syn på hva kunst er og hva som er og har vært viktig i norsk kunsthistorie.

Men det er altså ikke noe Nasjonalmuseet gjør med «Jeg kaller det kunst».

De godtar ikke rollen det er å avgjøre hva som er kunst eller ikke. Det er det kunstnerne selv som må gjøre, skal man følge tittelens egen og lettfordøyelige retorikk. Det nye Nasjonalmuseet møter oss alle med et slapt håndtrykk.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nasjonalmuseet
  2. Kunst
  3. Kultur
  4. Utstillinger
  5. Norge

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Nasjonalmuseets åpningsutstilling ønsker å utfordre

  2. KULTUR

    Nasjonalmuseet har fått kritikk lenge før åpning: – Det handler om å tilpasse seg og ikke bli en dinosaur

  3. DEBATT

    Likestilling i kunsten: Ikke signér oppropet

  4. DEBATT

    Likestilling i kunsten? Ja, takk!

  5. KULTUR

    Få vil signere opprop for likestilling i kunsten: – Kvalitet viktigere enn kjønn

  6. KRONIKK

    Hva skyldes den lave kvinneandelen i kunsten? Her er de vanligste mytene.