Debatt

Epidemien som ikke lærte oss noe

  • Kristian Gundersen
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo
Bruken av munnbind har fått en nesten mytisk status, spesielt i USA. Men vi savner god evidens for at bruken betyr noe særlig i praksis, skriver Kristian Gundersen.

Ved denne epidemien taper vi nå en mulighet for læring slik at vi kan skreddersy tiltakene til neste gang.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Folkehelseinstituttet (FHI) har måttet avlyse forskning der man ville undersøke om man kunne unngå forbud mot store forsamlinger ved intens testing for koronaviruset, det som har vært kalt «konsertforsøket». Grunnen til det er engstelse fra kommunelegene i de store byene. Å stoppe denne forskningen er et skadelig brudd med de reglene vi ellers har for medisinsk forskning.

Det er veldig mange legemidler som i teorien burde virke, men som blir skuffelser i klinisk praksis. Derfor må man teste legemiddelet i en situasjon der noen, kanskje dødssyke, pasienter ikke får den medisinen man har tro på. Denne praksisen og vår villighet til å delta i slike forsøk er etter min mening en del av samfunnskontrakten.

Prisen for en slik forskningspraksis er at man kanskje kunne ha reddet noen liv ved å tilby behandlingen til alle helt fra starten. Men konsekvensen blir at vi aldri får vite om behandlingen faktisk virker. Den blir bare noe vi gjør, som en besvergelse – eller et offer til gudene. Og som for ofre flest er det negative bivirkninger.

Mangel på fremskritt

Noen ville kanskje si at når det står om liv, må vi gjøre alt tenkelig. Dette er kjent fra førvitenskapelig medisin. Resultatet ble mangel på fremskritt og en opphopning av virkningsløs behandling.

Vi ser rester av det gjennom overbehandling innen skolemedisinen og i hele den alternative sektoren. Denne tankegangen er åpenbart ikke bærekraftig om man ønsker seg en kunnskapsutvikling som redder flest liv på lang sikt.

Noen ville kanskje si at når det står om liv, må vi gjøre alt tenkelig

Som så mye i denne epidemien representerer helsemyndighetenes engstelse en covid-eksepsjonalisme.

Oppførselen minner om såkalt «avoidance conditioning» – unngåelsesdressur. Der lærer man en rotte å løpe fra den ene enden av buret til den andre ved å kombinere et klokkeklemt med noen strømsjokk i gulvet i den enden av buret rotten oppholder seg i. Problemet, sett fra rottens side, er at den fortsetter å løpe frem og tilbake lenge etter at strømmen er slått av. Den tester aldri om den kan la være. Forsøket ender med at rotten er helt utmattet.

En urimelig frykt

I denne epidemien har tiltakene kommet i pakker. Det har vært stor uvilje mot å innføre og avslutte tiltak på en mer selektiv måte for å lære seg noe. Konsekvensen kan være at man vil fortsette med strenge, omfattende tiltakspakker der mange av elementene kanskje ikke er viktige, men bare skadelige.

Som så mye i denne i epidemien representerer helsemyndighetenes engstelse en covid-eksepsjonalisme

Covid-unntaket fra vanlig medisinsk forskningspraksis kan bygge på en urimelig frykt for ikke å gjøre alt tenkelig for å redde liv (hvorfor ikke homeopati?). Det kan også skyldes en redsel for å behandle folk ulikt, slik vi altså ellers gjør i medisinsk forskning. Men kanskje viktigst kan det forklares med manglende viten om hvordan det er mulig å opparbeide ny kunnskap.

FHI ville altså nå helt på tampen av epidemien i en situasjon hvor myndighetene likevel vurderer å åpne opp, gjennomføre konsertforsøket. Det er uansett snart for sent. Smittenivåene synker så raskt at det ikke vil være mulig å plukke opp effekter: Det vil rett og slett ikke gi nok smitte hverken med eller uten testing.

Er munnbind en mirakelkur?

Et annet eksempel er munnbind. Bruken har fått en nesten mytisk status, spesielt i USA. Men sannheten er at selv om fysiske studier av partikkelbevegelser gjør munnbind til en plausibel «behandling», savner vi god evidens for at bruken betyr noe særlig i praksis.

Amerikanske forskere prøvde til og med å stoppe en dansk munnbindstudie fordi de var redd det kunne ødelegge oppslutningen om bruken. Det viste seg at smittetrykket var så lavt da studien ble gjennomført at den ikke lærte oss noe særlig, annet enn at munnbind trolig ikke er en mirakelkur.

Men vi kunne ha forsket den gangen FHI talte på knappene om de skulle anbefale munnbindbruk. Vi kunne prøve nå, men sannsynligvis er smittetrykket allerede blitt så lavt at man ikke vil kunne fange opp om munnbind har en effekt. Vi kan jo da lure på hvorfor vi fremdeles bruker det.

Ved denne epidemien taper vi nå en mulighet for læring slik at vi kan skreddersy tiltakene til neste gang. Vi må igjen bruke sleggen, for vi vet jo ikke om hammeren er nok. Og mot slutten av denne epidemien kan vi risikere å løpe fra den ene enden av buret til den andre hver gang klokken klinger, lenge etter at strømmen er slått av.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Vi vet fortsatt ikke noe sikkert om opphavet til sars-cov-2

  2. Koronaviruset – pandemi eller kommet for å bli?

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Munnbind
  4. Forskning
  5. Medisin