Regimet i Iran vil overleve de massive demonstrasjonene

Det iranske regimet faller neppe på grunn av dagens demonstrasjoner. Men det nærmer seg stupet.

Masseprotestene mot regjeringen i Iran har nå vart i over åtte uker. Det begynte som en begrenset protest i solidaritet med den 22 år gamle kvinnen som døde i moralpolitiets varetekt. Så spredte den seg raskt til alle Irans 31 fylker.

Tusenvis risikerer livet ved å rope progressive slagord og brenne sine lovregulerte hijaber. Det har tidligere vært omfattende demonstrasjoner i Iran i flere omganger. Men omfanget og varigheten av disse folkelige demonstrasjonene er uten sidestykke i hele den 43 år gamle historien til Den islamske republikk Iran.

Vil det føre til at regimet faller? Det korte svaret er dessverre nei.

Jeg er født i Teheran og opplevde krigen mellom Iran og Irak. I den krigen ble huset mitt bombet, sengen min dynket i glasskår, og min onkel mistet livet som oberst. Men jeg skal likevel som statsviter prøve meg på en analyse av regimets mulige fall.

Det som taler for regimets fall

Regimet har vært vitne til landsomfattende demonstrasjoner over flere år. Av markante eksempler kan jeg nevne studentdemonstrasjoner i 2003, den grønne bevegelsen i 2009 og de blodige Aban-protestene i 2019.

Regimet har tidligere klart å true demonstranter til stillhet på relativt kort tid. Demonstrasjonene nå i 2022 er annerledes. Dette har ført til at sikkerhetsstyrkene i skrivende stund ikke har klart å avslutte demonstrasjonene.

Grunnen til at regjeringen sliter med å kontrollere demonstrantene, er at det geografiske, demografiske, etniske og sosioøkonomiske omfanget er usedvanlig stort.

Demonstrasjoner har nå funnet sted i alle 31 fylker, i omtrent alle byer og tettsteder. Bevegelsen har også spredt seg til alle verdens kontinenter, med demonstrasjoner fra Arendal i Agder til 50.000 demonstranter i Toronto og over 80.000 i Berlin.

Demonstrasjonene var i utgangspunktet ledet av unge kvinner, men mobiliserer nå folk i alle aldre med ulike etnisiteter og kjønn. Tidligere har demonstrasjonene konsentrert seg rundt den urbane Twitter-generasjonen. Nå demonstreres det også i rurale strøk blant de lavtlønte.

Siden revolusjonens begynnelse har en del av befolkningen sett på regimet som uforanderlig, mens andre har hevdet at veien til et moderne og liberalt Iran går via reformer innad i systemet. Frem til presidentvalget i 2021 fikk iranere ofte velge mellom en konservativ eller en liberal reformist, begge innenfor de rammene som den islamske republikken tillater.

Men i 2021 bestemte republikkens vergeråd å diskvalifisere alle populære kandidater til fordel Ebrahim Raisi, favoritten til Ali Khamenei, den øverste lederen. Det var tydelig at reformbevegelsen var død. Den eneste døren innad i systemet var stengt.

Dermed blir det som statsviteren Albert O. Hirschman fremholder i sin bok «Exit, Voice, and Loyalty»: Når stemmen innad i et system blir kneblet, blir den eneste løsningen å komme seg ut av systemet.

Det som taler mot regimets fall

Til nå er minst 304 blitt drept under demonstrasjonene i 2022. Minst 23 av dem er barn.

Nyere forskning fra Navco-prosjektet ved Harvard viser at statistikken tilsier at masseprotester har falt i effektivitet. Mens opp til 64 prosent av protester på 90-tallet nådde det politiske målet sitt, så er tilsvarende tall for de siste årene bare 8 prosent.

Enhver revolusjon som sikter på å velte et autoritært regime, trenger to grunnelementer. Det ene er folkelig press nedenfra. Det finnes i dag. Men det må også være noe fragmentering i makteliten som bidrar til at systemet sprekker opp. Det siste har vi ikke sett så langt.

Det er flere grunner til at regimet er så forbløffende samlet. Når infrastrukturen i en diktaturstat er bygd rundt ett statsoverhode, slik det var under den arabiske våren, vil hele stillaset falle dersom tyrannen faller. Den islamske republikken Iran er derimot konstruert rundt en revolusjonær islamistisk ideologi.

Om Khamenei dør eller abdiserer, er det flere som er forberedt på å overta rollen.

I 1981 eksploderte hovedkvarteret til det islamske republikanske partiet. 74 av partiets viktigste maktpersoner ble drept. Blant dem var også hovedideologen Mohammad Beheshti. Noen år senere, i 1989, døde selveste grunnleggeren av revolusjonen, Ayatollah Khomeini. Ingen av disse fatale begivenhetene svekket regimet.

Ideologien som dominerer i Iran, er apokalyptisk, altså endetidsorientert. Den islamistiske staten skal forberede en stat grunnlagt på oppstandelsen av den 12. Shia-profeten Mahdi. En slik dogmatisk statsforvaltning og doktrinær statsstyring hviler på en maktbase som ikke er fundert i folket. Derfor vil ikke opprøret i tilstrekkelig grad rokke ved regimets grunnmur.

Hva skal til?

Om despoter i Iran faller, vil det ha en effekt langt utover det iranske folket. Det vil gi ringvirkninger over hele verden. Iran er hovedstøttespilleren for Syrias Bashar al-Assad. Det vil også skape uro i Irak.

Det siste er at den russiske regjeringen begynt å bruke iranske kamikaze-droner mot Ukraina.

Nasjonale demonstrasjoner er en pressfaktor. Men skal regimet kollapse og gjenoppstå som en sekulær og demokratisk stat, er det behov for ytterligere tiltak, som disse:

1. Omfattende og landsdekkende sivil ulydighet og streik. De streikende bør finansieres slik at streiken kan vedvare.

2. Forberedelse av et teknokratisk overgangsregime og deretter et sekulært og demokratisk alternativ. Dette må kommuniseres slik at folket kan betrygges og mobiliseres.

3. Eksiliranere og opposisjonen må legge vekk partipolitisk posisjonering.

4. Regimets støttespillere generelt og den menige religiøse allmue spesielt bør betrygges med en tredje vei mellom hevn og glemsel. De bør betrygges med at en forsoningskommisjon vil straffeforfølge dem et sted mellom gjensidig (retributiv) rettferdighet, der alle statsansatte blir kollektivt straffet, og et amnesti der alt blir tilgitt og glemt.