Pilleskam, sykdommer og følelser

Blant psykiatere er det forskjellige meninger om sykdomsbegrepet og når man bør anbefale psykofarmaka. I Aftenposten (15. august) reagerte jeg på at styret i Norsk psykiatrisk forening (NPF) har uttalt seg for ensidig og fremmet et unyansert syn på psykiske lidelser.

Kollega Tor Ketil Larsen uttrykker sin støtte til styret (17. august) samtidig som han modifiserer påstandene til å gjelde «alvorlige psykiske lidelser som psykoser, manier eller dype depresjoner».

Jeg har aldri sagt at psykofarmaka ikke er en viktig del av behandlingen av disse lidelsene. Overbehandling og skadelig behandling med psykofarmaka finner vi særlig blant mange andre psykiske lidelser, eksempelvis ved alvorlige personlighetsforstyrrelser som er mitt spesialfelt. Dessuten - også ved psykosene er det for snevert å forfekte et biologisk sykdomssyn.

Larsen hevder at jeg gjentar «den gamle påstanden om at det er samfunnet og relasjoner til andre som skaper psykisk lidelse». Når har jeg sagt noe slikt?

Videre assosierer han meg med Freud under det nedsettende ordet «psykononsense». Det er god grunn til å diskutere hvor mye av Freuds opprinnelige teorier som har gyldighet i dag. Men betydningen av ubevisste prosesser kan man ikke ta fra ham. De gjelder like mye i dag som for 100 år siden. Og når vi tar med ubevisste prosesser i ligningen, blir ikke sykdomsbegrepet fullt så enkelt som styret i NPF og Larsen vil ha det til.

Erkjennelsen av ubevisste prosesser er av største betydning for å leve et moderne liv i et moderne samfunn. Svært enkelt sagt handler det om et ideal om å bevisstgjøre og ta ansvar for egne følelser og ledsagende tanker og være i dialog med andre om dette. Det er et vanskelig ideal å leve opp til. Psykiatere kan bidra til mye her gjennom kunnskap om følelsenes biologi. De bør passe seg for å havne i en rolle der de tilbyr lettvinte løsninger som legger lokk på følelser.

Sigmund Karterud, professor i psykiatri