Benedikt XVI var en splittende pave
Den katolske kirke vil gjøre klokt i å lytte til og lære av den kritikken som fortsatt rettes mot ham.
Janne Haaland Matlary har selvsagt full rett til å forsvare Benedikt XVI (Aftenposten 4. januar). Men jeg stusser når hun synes å avfeie all kritikk av paven som tendensiøs og respektløs.
Joseph Ratzingers pontifikat (en paves regjeringstid) ble et av de mest kontroversielle og splittende i nyere tid. Kritikken kom slett ikke bare fra «ekstreme» liberalere, men også fra sindige teologer og – ikke minst – fromme katolske troende.
I de siste årene av Benedikt XVIs regime sank Den katolske kirkes medlemstall som en stein, primært i Vest-Europa og USA.
Kritiske røster ble fjernet
Både som prefekt i Troskongregasjonen og som pave møtte Ratzinger kritikken på lite konstruktivt vis. Han omga seg med klakørerklakørerEn nesegrus beundrer., mens kritiske røster ble fjernet. Omkring 200 retterganger mot påstått liberale teologer ble satt i gang da han ledet det som tidligere gikk under navnet inkvisisjonen.
Mange av disse prosessene førte til lære- og skriveforbud, noen til ekskommunikasjon. Dette fortsatte i løpet av Benedikt XVIs pontifikat.
Paven hylles som en betydelig teolog. Det skjer med rette, selv om bidragene hans knapt er så epokegjørende som Matlary vil ha det til.
Våre største teologer, også på katolsk hold, har imidlertid et helt annet syn på meningsmangfold enn Ratzinger og legger mye større vekt på åpen dialog. Her blir ensretting avvist, ikke pluralitet.
Som et ekko fra 50-tallets bedehus
Et annet sentralt trekk ved Benedikt XVIs utvikling er en stadig mer innbitt antimodernitet.
Han hevdet at den moderne verden var dominert av verdimessig nihilisme, at et egosentrisk frihetsideal var vår tids religion, og at Europas kristne røtter hadde forvitret. Nokså lettvinte karakteristikker som «relativismens diktatur» og «dødens kultur» florerte i den pavelige kulturkritiske retorikken, som ofte lød som et ekko fra 50-tallets bedehus.
Parallelt med dette forfektet Benedikt XVI synspunkter som appellerte til katolske tradisjonalister. Hans gjenåpning for bruk av den «tradisjonelle latinske messen», som ikke er mer tradisjonell enn at kirken hadde feiret gudstjeneste i 1500 år da den oppsto, ble sterkt kritisert. Og forsøket på å lukke det erketradisjonalistiske St. Pius X-broderskapet inn i varmen, inkludert den velkjente holocaust-fornektende biskopen Richard Williamson, vakte en veritabel internasjonal mediestorm. Men paven skjønte ikke kritikken.
Johannes XXIII ivret for åpenhet i møte med den moderne verden, og Det andre vatikankonsil (1962–65) er Den katolske kirkes eneste offisielle moderniseringstiltak i nyere tid.
Ratzingers antimodernitet peker i stikk motsatt retning. Katolisismen sliter fortsatt med følgene av de mange forsøkene hans på å parkere den konsiliære fornyelsen.
Feilet i å løse problemet
Benedikt XVI roses for å ha tatt et oppgjør med katolske presters seksuelle overgrep. Paven reagerte utvilsomt sterkt på det som ble avdekket. Men han insisterte på at saker kun skulle innrapporteres til kurien og ikke til påtalemyndigheten.
De rystende forsøkene på å feie skandalen under teppet viser at kirken feilet i å løse problemet på egen hånd.
ØkumeniskØkumeniskFelleskirkelig sett var bidraget hans motproduktivt. Blant annet i tilknytning til den kontroversielle erklæringen Dominus Iesus fra 2000 fastholdt Benedikt XVI at bare Den katolske kirke, og til nøds de ortodokse kirkene, er kirker «i egentlig forstand».
Klokt å lytte til og lære av kritikk
Matlary påstår at en paves mandat er «å bevare troen ... som noe som ikke kan endres».
Jeg vet ikke hvor hun har denne forestillingen fra. Men en tro uten endring er i hvert fall ikke levende.
Jeg minner for øvrig om utsagnet til pavens navnebror Benedikt av Nursia om at kirken har fått øyne til å se bakover så vel som fremover med.
Etter mitt syn vil både Matlary og Den katolske kirke gjøre klokt i å lytte til og lære av den kritikken som fortsatt rettes mot Ratzinger, særlig i hans hjemland.
