Markedskritikk til skade for klimaet | Lars Kolbeinstveit
Dagens samfunnsmodell med demokrati og markedsøkonomi er i høy grad ordnet slik at den deler målet om «å tilfredsstille menneskelige behov».
I en kronikk i Aftenposten 24. november hevder Thomas Hylland Eriksen at kloden har feber og at «det er på tide å legge kapitalismen bak seg». Markedsøkonomien gjør «innbyggere til løpere på en tredemølle». Derfor er nye samfunnsmodeller nødvendige, skriver han.
Men Hylland Eriksen tar feil. Dagens samfunnsmodell med demokrati og markedsøkonomi er nemlig i høy grad ordnet slik at den deler Hylland Eriksens mål om «å tilfredsstille menneskelige behov».
Feilaktig gjengivelse
Hylland Eriksen gjengir virkningene av David Ricardo og de komparative fortrinn feilaktig. Når varer og tjenester produseres der det er mest effektivt, fremmes handel. Det bidrar til velstands- og produktivitetsvekst og gjør livene våre enklere. Det var før i tiden – før vaskemaskin, lørdagsfri og godt utbygde velferdsordninger – at folk flest løp på tredemøller.
Politikkens orientering mot økonomisk vekst eller enkelte rike personers forbruk virker særlig mobiliserende på venstreintellektuelle. Legges klimaproblemet til, får anti-kapitalismen enda mer vann på mølla. Nye undersøkelser viser at klimasaken er viktigst blant norske velgere.
Flere deler nok Hylland Eriksens bekymringer for overforbruk og klimaendringer, men hva bør gjøres? Økonomer peker på avgifter på utslipp som den beste løsningen på klimaproblemet, slik for eksempel min kollega, Haakon Riekeles, har gjort i et notat i Civita. Her skriver han om hvordan økte avgifter bør brukes til omfordeling slik at statsbudsjettet samtidig kan endres i tråd med 1,5-gradersmålet. Det er riktig i teorien, vil mer utålmodige klimaforkjempere svare. De etterlyser mer drastiske tiltak og hevder Norge må gå foran. De mest radikale vil se bort fra både økonomiske og demokratiske innsikter.
Våre barn fortjener et godt klima, men de fortjener også at vi tar vare på demokratiet | Lars Kolbeinstveit
Skudd for baugen
Sannsynligheten for at både norsk venstre- og høyreside vil vektlegge klimapolitikk sterkt frem mot de neste stortingsvalgene, er meget stor, nettopp fordi vi lever i et demokrati. Samtidig sier pessimisten i meg at hvis klimasaken får ukritisk mye oppmerksomhet, kan vinden snu. Klimasaken kan få et skudd for baugen hvis vi får en kombinasjon av dyr klimapolitikk med lav effekt, samtidig som andre saker igjen blir viktigere på grunn for eksempel stigende ledighet, sviktende kommuneøkonomi eller integreringsproblemer.
I kampen for å løse klimaproblemet må vi ikke glemme at det i diskusjonen om løsninger finnes ulike, legitime meninger. Dessuten må politikken ta hensyn til andre mål. Denne kombinasjonen ivaretas best innenfor en demokratisk regulert markedsøkonomi.
