Et spørsmål til Fafos ledelse: Pleier dere å håndtere kritikk på denne måten?
Fafo tyr til nye og uvante metoder for å slippe å korrigere sitt falske funn om norsk rasisme.
- Les svaret fra Fafo her: – Ikke et forsøk på å legge lokk på debatten
1 av 4 nordmenn er rasister. Det er den ubehagelige «sannheten» som har satt seg i offentligheten etter Fafos rapport om holdninger til diskriminering. «Vi er ikke overrasket, vi er sjokkert,» skriver Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter i Dagbladet. Han minner om rasehygienen i mellomkrigstiden, kaller utviklingen «samfunnsødeleggende», og får nevnt «alt fra skudd mot asylmottak, synagoger og brenning av forsamlingshus til massakren på Utøya».
Harald Stanghelle i Aftenposten følger opp med å knytte Fafo-funnet til Benjamin-drapet: «Også holdninger kan være farlige. Ord kan avle handlinger som ødelegger andres hverdagsliv (…) Som i ytterste konsekvens dreper.»
Sterke ord og dystre samfunnsdiagnoser basert på et forskningsfunn som jeg bare har sett støttet av én forsker. Han jobber selv på Fafo, og hadde ikke lest rapporten.
Kohn og Stanghelle nevner begge at rapporten er kritisert for metodiske svakheter av Ottar Hellevik og meg, men som Stanghelle sier – «Dette siste er ikke det sentrale her». Nei, det sentrale er å fylle en avisside med moralsk patos og indignasjon over landsmenns fordommer.
Rapport med moralsk pekefinger
Men dette er ikke den vanlige historien om forskningsrapporten som blir mistolket av sensasjonshungrige medier og politiske aktører. Dette er en rapport som selv bruker svært sterke og store ord – på svært tynt grunnlag. Det er historien om en forskningsstiftelse som roter seg inn i et ideologisk minefelt – «rasespørsmålet» – uten kart og kompass. Og som løper fra ansvaret når den går seg vill.
Forskeren bak rapporten, Guri Tyldum, sier til NRK: «Det er blitt en polarisert debatt. Jeg visste det kom til å bli krevende, og det skjedde akkurat det jeg fryktet. At det rettes moralske pekefingre mot store grupper av befolkningen.»
Men den moralske fordømmelsen er selve premisset for tematiseringen av rase og rasetenkning i rapporten. I avslutningen står det i fet overskrift: «Ideen om «rasehierarkier» er fremdeles utbredt i Norge.» Og videre: «Hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens.» Samtidig heter det at rasebegrepet er «diskreditert», og ordet «fremdeles» viser selvsagt til tidligere tiders raseteorier. Teorier vi i dag kaller rasistiske.
Kjetil Rolness: Hvordan gjøre nordmenn til rasister? Ved å rope i skogen og kalle det forskning.
Slik konstrueres et rasesyn
Det er heller ikke media som valgte å fokusere på rasespørsmålet. Det gjorde Tyldum på Facebook allerede før lanseringen:
«Det er en viktig rapport, og jeg håper at den kommer til å vekke engasjement og debatt. Men den presenterer noen ganske oppsiktsvekkende funn. Vi finner at kun 58 prosent av befolkningen er helt uenige i at «noen menneskeraser er smartere enn andre».»
Denne rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst.
Tyldum har overfor NRK tatt en viss selvkritikk for spørsmålsformen, men ser ikke ut til å skjønne at uklarheten innbød til ja-siing. Og at et funn med sviktende validitet ikke kan brukes til å forklare andre funn.
Dessuten er det alvorlige svakheter også ved spørsmålene og svaralternativene om diskriminering av rom og kvinner med hijab. Man kunne like gjerne sagt: Vi vet ikke helt hva vi måler, men det er en sammenheng mellom holdningene!
Uroen etter Benjamin | Harald Stanghelle
Forskeren på Facebook
Sammenheng er det derimot ikke mellom hva Tyldum hevder i rapporten og hva hun hevder i Facebook-debatter: «Det var aldri en intensjon om å skrive om raseforståelser i det norske folket – da ville vi brukt flere og mer nyanserte spørsmål.»
Hun skriver at hun ikke er overrasket over at 26 prosent mener noen raser er smartere enn andre: «Synes du virkelig at det er så overraskende høyt? I så fall er ditt sosiale nettverk veldig ulikt mitt.»
Og hun innrømmer at hun ikke kjente til en stor europeisk undersøkelse som viser at bare 3 prosent nordmenn mener noen etniske grupper er født mindre intelligente enn andre.
Nordmenn er ikke blitt mer rasistiske. Vi er blitt mer sensitive for rasisme og diskriminering. | Torgeir Skorgen
Kritikeren som konsulent
Men det virkelig overraskende var innholdet i innboksen min på Messenger fredag 24. mai. Guri Tyldum skrev at hun har dårlige erfaringer med å diskutere metode i offentligheten. Det kan jeg forstå. Så kom dette:
«Men – det er en del som mener jeg må skrive en kronikk for å møte innvendingene som har kommet (…) Så jeg har skrevet en tekst som er så kjedelig og ydmyk som jeg klarer å få den, og uten å nevne deg. Og da lurer jeg på om du likevel vil føle at det er nødvendig å følge opp med et svar? Jeg vet du ikke kan love noe (…) Men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om du finner noe av det jeg skriver provoserende – så kan jeg se om det kan gjøres om. En spydig Face-kommentar til kronikken kan jeg leve med – men vil helst unngå en runde til med kronikker med diskusjoner om kvalitet. Kan jeg sende deg utkastet til kronikk?»
Du leste riktig. En Fafo-forsker som har fått kritikk for en rapport, spør sin krasseste kritiker om han kan lese gjennom et kronikkutkast, slik at teksten kan endres og ytterlige diskusjon avverges.
Hvordan skulle det foregå? Skulle jeg peke ut punkter og si: «Her må du legge deg enda flatere, ellers løper jeg til tastaturet igjen»?
Jeg svarte at jeg selvsagt ikke kan være konsulent på et debattinnlegg mot meg selv. Men at jeg håpet hun ville svare i Aftenposten. Så hørte jeg ikke mer. Ikke i avisen heller. Debattredaksjonen har vært i kontakt med Fafo og fått beskjed om at det ikke kommer noe innlegg derfra.
Absurd mediehåndtering
Dette er bakgrunnen for at jeg siterer fra personlig kommunikasjon. Det er absurd å bli invitert inn på «bakrommet» av en motpart som ønsker bistand til å legge saken død. Jeg har aldri opplevd, aldri hørt om, og aldri tenkt muligheten av en slik debattpraksis.
Guri Tyldum representerer Fafo, en stor og anerkjent forskningsinstitusjon. Rapporten er skrevet på oppdrag fra staten (Bufdir). Den omhandler et ømtålig og omstridt emne, og har vakt stor oppsikt. Da har denne formen for mediehåndtering også offentlig interesse.
Spørsmålet går derfor til Fafos ledelse: Pleier forskningsstiftelsen å håndtere kritikk på denne måten? Hvor vanskelig er det å gi et utfyllende, ryddig svar på de metodiske innvendingene? Og viktigst: Hvorfor gjør dere ingenting for å korrigere det offentlige inntrykket av utbredt norsk rasisme – selv om det nå er temmelig klart at rapporten mangler dekning for påstanden?
- Forsker Guri Tyldum reagerer på at Kjetil Rolness legger ut deler av deres personlige meldingsutveksling. - Det var ikke et forsøk på å legge lokk på debatten, sier hun. Les hele svaret her.
