Helsevesenets beredskap er på et lavmål | Sven Erik Gisvold

Det kommer en dag etter korona. Vi har lite å stille opp med.

For få senger. Medisinmangel. Vi har lite å stille opp med når det røyner på.

Antallet sykehussenger i Norge er halvert siden 1980.

Vi er blant de land i Europa som har lavest antall senger pr. capita.

Helseminister Bent Høie (H) forsvarer dette med at vi ikke trenger flere senger, fordi mange behandlinger i dag utføres som dagbehandling, liggetiden er kortere og at vi må jobbe smartere.

Han har for så vidt rett i alt dette. Men det har gått altfor langt.

Norske pasienter har allerede i mange år betalt en høy pris for den lave kapasiteten. Jeg stiller spørsmål ved ministerens virkelighetsoppfatning.

Uverdige utskrivelser

En stor del av gevinsten ved å jobbe smartere er etter hvert tatt ut. Hjertemedisin, slagbehandling, moderne kirurgiske metoder og dagkirurgi er noen stikkord.

I samme periode har befolkningen økt med 1,3 millioner. Folk er opplyste og har forventninger om å få del i medisinens fremskritt samtidig som vi har en økt andel eldre, ofte med sammensatte og kompliserte lidelser.

Presset på sykehusene har økt. Nedbyggingen av sykehusene har konsekvenser.

Det har i flere år vært rapporter om alvorlige hendelser og død som klart har sammenheng med manglende kapasitet. Uverdige utskrivelser er et eget kapittel.

VG rapporterte i fjor om 1560 pasienter over 75 år som ble hjemsendt mellom kl. 22 og 7. 400 av disse var over 90 år. Ingen kan vel påstå at dette ble gjort fordi det var god medisin?

Sykehuskapasiteten er sprengt

Internasjonal og norsk forskning viser at det er en sammenheng mellom hardt press på sykehusene og økt dødelighet. Er vår generelle beredskap uforsvarlig?

Myndighetene har gitt råd om å ha et lager av mat, vann, stearinlys og batterier i tilfelle det skjer noe alvorlig med vår infrastruktur. Vi har et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap. Hva har de gjort med viktige sider av vår beredskap?

Sykehusene er bygget ned.

Det er en grunn til at OECD anbefaler 85 prosent gjennomsnittlig belegg som øvre forsvarlige grense, nettopp for å kunne møte perioder med økt press. Beleggsprosenten ved norske sykehus ligger omkring 95 prosent, mange ligger over 100.

Alle sykehus som er bygget de siste årene, har vært sprengt fra første øyeblikk. De er til tross for faglige råd blitt bygget med for lav kapasitet. Det gjelder Trondheim, Østfold og Ahus, og det samme skal skje i Drammen.

Et første skritt må være å stoppe nedbyggingen av våre sykehus – nå. Samtidig må lokalsykehusene oppgraderes og inngå et fornuftig samarbeid med sine «modersykehus». Det neste bør være å gå bort fra å ha bare enerom og kanskje lage korridorer hvor det faktisk er plass til noen senger ved behov.

Les også

74 kommuner sto uten fungerende plan for smittevern tre uker før koronakrisen kom til Norge

Kan mangle mat og medisiner

Også deler av vår øvrige beredskap er lite robust.

I Norge har vi et medisinlager for tre uker, mens Finland har lager for seks til ti måneder. Hvorfor er det ikke innledet et nordisk samarbeid for å ha en viss egenproduksjon av viktige medisiner?

På toppen av dette har vi mangelen på smittevernutstyr. Hvorfor er asiatiske land mer forutseende enn oss? Vi ble advart for snart fire måneder siden.

For matvarer er det likedan. Vi har kornlagre for tre uker, mens Finland har lager for seks måneder.

Kanskje gjenspeiler disse eksemplene en moderne, industriell tenkning som skjøt fart da foretaksreformen i helsevesenet kom i 2002. Ingen har i dag lagerbeholdning av noe, det er for dyrt. Man produserer når bestillingene eller behovet kommer.

Svært sårbar posisjon

Vi står overfor alvorlige dilemmaer. Fra Italia hører vi at leger må velge hvem som skal få respiratorbehandling, og hvem som må legges til side – ofte for å dø. Men de «ordinære pasienter» som i dag fyller våre sykehus, må også betale en pris. Mange av disse må nå vike.

Jungeltelegrafen forteller om pasienter med alvorlig sykdom som ikke kommer til sykehuset før det er for sent. De vil være lydige og ikke belaste systemet.

Pasienter med alvorlig sykdom får beskjed om utsettelse av viktig behandling.

Hadde vi tatt kapasitetsproblemene på alvor, ville vi hatt en bedre mulighet til å møte utfordringene. I iveren etter å redusere offentlige kostnader har vi satt landet i en svært sårbar situasjon.

Det kommer en dag etter korona. Da får vi se om vi kan dra nytte av lærdommen.

Innlegget bygger på «Vi har ingen ledige senger», publisert i Tidsskriftet 24. mars.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter